Gripende tungsinn 

Ulf Lundell: Män utan kvinnor (Rockhead/EMI) 

Underlig hvordan man skriker etter den nye Dylan. Han finnes jo rett på andre siden av Svinesund. 

En artist er aldri større enn den han er i tiden han lever i. Slik sett går Ulf Lundell nesten utenpå Bob Dylan akkurat nå, samtidig som Lundells katalog er vel så imponerende de siste tyve årene. 

Uffes eksistensielle tungsinn og letingen etter Den Store Meningen med livet har etter hvert opphøyet svensken til kunstner, ikke bare artist. 

Lundell synliggjør denne gangen fremmedgjøringen mesterlig ved språklige paradokser. «Går veien til mennesket bort fra mennesket?» spør han. «Denne verden klarner til ubegripelighet», «der de hjemløse har sitt hjem, er vårt hjem», messer han, og beskriver seg selv som «vandrende ned fra skafottet, nok en gang med hodet fremdeles på». 

Lundell roper hviskende mot en eller annen gud - som han ikke tror på, men han trenger et fundament å lene sitt tungsinn mot, for han har heller ingen kvinne. Alene er han svak, og det verste som kan skje, er å falle som offer for middelmådigheten («Party»). 

Musikalsk har Lundell sjelden vært like intens og dempet. Kun et par ganger leker han med J.J. Cale-rytmer, ellers står ordene nakne og blottstilte mot melodienes fenomenalt lavmælte nerve. 

«Serengeti» er en av dem, «Fullt ut» en annen og «Nadja» - innspilt på Bristol Hotel i Oslo - en tredje. Varere har Ulf Lundell kanskje aldri vært enn her, og sjelden har livstretthet blitt formidlet like livsfriskt som på denne platen. 

For å gjøre som Dylan-hylekoret: Finnes det ikke også en Nordisk Råds litteraturpris? 
 
 

Vi hörs! 

Tillbaka till förstasidan Ulf  Lundell -Sveriges största rockpoet