Den mest berømte av alle sabotasjeaksjoner i Norge er uten tvil sprengningen av tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan. Bakgrunnen for operasjonen var frykten for noe som kunne vise seg å bli et fremtidig mareritt, en atombombe i Hitlers våpenarseneal. Vitenskapsmenn på både alliert og tysk side var klar over tungtvannets mulige rolle ved fremstilling av en atombombe. Da de allierte fikk vite at tyskerne satte opp produksjonen på Vemork drastisk, var det all grunn til å tro at tyskerne hadde gjort store fremskritt i forskningen. Norsk Hydros anlegg på Vemork var det eneste anlegget i verden på den tiden som produserte tungtvann i industriell målestokk, og fabrikken ble derfor utpekt til det viktigste angrepsmål i hele Norge. Problemet var bare at ingen visste hvordan de skulle angripe anlegget. Derfor sendte SOE, Norwegian Sector den lokalbekjente Einar Skinnerland til Vemork.
Til toppen av siden
Tungtvann er oksyd av hydrogen med dobbelt så tung kjerne som vanlig hydrogen. 6000:1, det vil si at hvis du
hadde 6000 liter med vanlig vann kunne du hat tatt ut 1 liter med tungt vann fra de 6000 litrene av det vanlige vannet. Formelen for tungtvann er D2O.
Det man brukte tungtvann til under andre verdens krig, var spalting av atomer. Tungtvannet gjorde at nøytronene gikk saktere. Tungtvann bremset ned nøytronene slik at spaltningen av Uran-235, som ble brukt til atom-bomben, skulle gå mer effektivt. Tungtvann ble ikke brukt til selve atombomben, men til å utvikle atombomben. På tegningen under ser man hvordan tungtvannet, som er moderatoren, bremser ned nøytronene slik at når de har vært igjennom tungtvannet er de blitt langsommere
Som man kan se på tegningen blir det bare flere og flere nøytroner. Hvert nøytron treffer en ny kjerne og det blir flere og flere kjerner. Det er det som skjer når en atombombe sprenger.
Til toppen av sidenDe som var med :
Einar Skinnarland ble 28. mars 1942 sluppet fri nedover Hardanger vidda for å skaffe opplysninger og informasjon om Norsk Hydros anlegg på Rjukan. Han hadde bodd nesten hele livet bare noen kilometer fra fabrikken, og broren og flere av vennene hans hadde viktige stillinger i bedriften. Einar kunne etterhvert melde at produksjonen av deuterium- oksyd var i rask stigning og at det hver måned ble sendt en forsyning tungtvann til Tyskland. Einar skulle dra opp på fjellet og vente på resten av "Grouse" gruppen.
Til toppen av sidenDe som var med på operasjonen:
18. oktober ble neste gruppe av forpartiet "Grouse" sluppet ned på Hardangervidda og ble møtt av Einar Skinnarland, som hadde kommet opp i fjellet igjen. Disse fire + Einar Skinnarland skulle veilede og ta imot operasjon "Freshman." "Freshman" bestod av 34 mann i to glidefly på slep etter to Halifax. 19. november fikk "Grouse" (rype) / "Swallow" (svale) kontakt med det ene Halifax flyet, men rett etterpå var katastrofen skjedd. Det ene flyet og begge gliderne var havarert i fjellet på Vestlandet. De som ikke døde momentant ble tatt hånd om av tyskerne. Noen ble skutt, andre kvalt eller forgiftet. Operasjonen kostet 41 briter livet. Nå måtte den norske "Swallow"-gruppen overleve i vinterkulden mens den eneste kontakten de hadde med omverdenen var radiokommunikasjonen med SOE i London. I mellomtiden gjaldt det å overleve i de ekstreme forholdene i fjellet. De måtte spise reinlav og reinsdyr, ikke bare kjøttet, men også lever, magesekk, blod, tunge og hjerne.
Til toppen av sidenDe som var med:
I januar 1943 kom det en melding om å sette i verk operasjon "Gunnerside". Den var planlagt av professor Leif Tronstad, og gikk ut på å sende en norsk gruppe sabotører inn på Vemork for å angripe selve tungtvannsanlegget, og sprenge tungtvannscellene. Guttene som skulle gjøre jobben, hadde vært på trening London, hvor de hadde lært å skyte, nærkamp og å holde ut i tortur. På grunn av en modell av Vemork og området rundt, kjente alle deltagerne omerådet som sin egen bukselomme.
Alle deltagerne var klar over faren, og det kunnr få fatale følger dersom operasjonen skulle mislykkes. Dersom de skulle bli tatt, hadde alle sammen klar en giftpille.
Sabotørene dro fra Fjøsbudalen 27. februar kl. 20:00, og fulgte en skiløpe ned til hovedveien. Derfra tok de seg gjennom en dal, og opp på jernbanelinjen. Den fulgte de til de var ca. 500 meter fra porten.
Etter at sabotørene hadde klippet opp sperringen, delte de seg i to grupper. Den ene gruppen ble sittende . utenfor for vakt ("swallow"gruppen), mens sabotørene tok seg inn i anlegget via en fjellgang for de elektriske kablene, å holde fordi de dde egentlig hadde tenkt å dra inn gjennom var stengt. Det var bare Rønneberg og en av hans folk som fant ørene veienvar kommet bort fra dem i mørket. Inne i bygningen var det kun en norsk observatør, og han gjorde ikke . De andre noe forstilkalle hjelp. Mens lederen, Rønneberg, plasserte sprengladningen på tungtvannscellen, mistet den norske øk på å observatbrilleglasset sitt, og siden det var så vansklig å få tak i briller under krigen, hjalp sabotørene han med å finne øren igjen brilleglassetMens de gjorde det, kom resten av gruppa til Rønneberg inn gjennom en vindusrute.
Etter at lunta var tent, . lgjennom hovedinngangen og la igjen ett britisk maskingevær for å opplyse tyskerne om at det var allierte som stod bak.
Det viste seg i etterkant at tyskerne trodde det var et vanlig smell i forbindelse med elektrolyse, og de reagerte ikke før alarmen gikk. Da alarmen gikk, tok det litt tid før tyskerne greide å slå på flomlyset, og før den tid var allerede sabotørene borte. To telegrafister, som var blitt igjen i fjellet, telegraferte til London at operasjonen var 100% velykket.
Herfra delte gruppen seg: sprengningsgruppa rømte i full uniform og med våpen over til Sverige, mens"swallow" gruppen spredte seg inn over Hardangervidda.
Tusenvis av tyske soldater og mange søkefly ble satt inn i letingen etter sabotørene uten hell. ClausHelberg møtte på tyskerne, men kom seg unna etter en skuddveksling. Senere falt han utfor et stup og brakk armen. Deretter møtte han på tyskere som var ute etter han, men han lurte dem, og fikk en tysk lege til å se på armen hans. Han fortsatte i samme stilen, og kom velberget hjem til England.
Til toppen av siden
De som var med:
Tre måneder etter operasjon "Gunnerside" var produksjonen på Vemork i gang igjen. Sabotasjen av tungtvannscellene hadde likevel ført til et produksjonstap på ca 400kg.
De allierte besluttet at Vemork skulle bombes, og 16 november 1943 ble bomber på til sammen 711 bomber på 500kg og 200 bomber på 250kg sluppet av til sammen 161 fly av typen "Flying Fortress". Ingen av de 911 bombene traff målet, men en av bombene gikk gjennom taket på kraftstasjonen, og produksjonen ble allikevel stanset fordi en generator var blitt ødelagt.
På bakgrunn av dette, fikk Skinnerland den 30. november beskjed om at tyskerne hadde planer om å sende tungtvannsanlegget bit for bit til Tyskland. Beholdningen som egentlig var tungtvannsholdig lut skulle føres ut over Tinnsjø. Dette var opptakten til den sjette operasjonen.
Til toppen av siden
De som var med:
Da det ble kjent at tungtvannsanlegget på Vemork skulle flyttes til Tyskland, ble det bestemt at jernbanefergen, "Hydro", skulle senkes koste hva det koste ville. Sabotørene hadde funnet ut at var det svakeste punktet på reisen. Før toget med den dyrebare lasten ble fraktet ombord i toget, ble fergen kontrollert, og det ble innkalt to ekstra bataljoner. Jernbanelinja ble voktet av vakter med maskingevær, speiderfly sirklet over området, tropper dekket ferga med maskinpistoler, og fergeleiet var overfylt av gestapofolk. Men: tyskerne hadde glemt vakthold på selve ferga.
10. februar 1944 ble planen som Knut Haukelid hadde foreslått dagen før godkjent. 19. februar gikk sabotørene om bord i ferga uten å treffe på noen tyskere, fordi de hadde satt all beredskapen på togtransporten. Der plasserte de bomben på 8-9kg. Bomben var satt til å detonere når båten var på det dypeste punktet ved hjelp av to vekkerklokker. De fikk god hjelp fra nordmennen om bord på ferga fordi de sa at sabotørene var flyktninger som skulle gjemme seg under dekk. Etter at de hadde plassert sprengstoffet gikk de av ferga og sa at de skulle hente noe de hadde glemt.
Det var allikevel en stor påkjenning for sabotørene å vite at om bord på ferga kunne det kanskje være familie eller venner, men de kunne ikke advare noen av de 53 fordi operasjonen var strengt hemmelig. 14 nordmenn og 3 tyskere døde da båten ble senket midt ute på Tinnsjø, men kampen om tungtvannet var over.
Til toppen av sidenDersom sprengningen av "Hydro" hadde vært mislykket, ville Martin Olsen ha samlet sine hjelpere og satt igang operasjon 7. Den gikk ut på å senke båten som skulle frakte tungtvannet til Tyskland. Men ettersom denne operasjonen ikke ble utført, hadde de allierte vunnet kampen om tungtvannet. Det hadde kostet 55 menneskeliv hvorav 14 sivile mennesker som døde da Hydro ble senket. Vi må heller ikke glemme de 41 britene som mistet livet i operasjon "Freshman". I tillegg til alle nordmennene som deltok i operasjonene så må vi også gi honnør til proffessor Leif Tronstad, som blant annet planla operasjon "Gunnerside." Det gjorde han fra sin kamuflerte hytte på Hamrefjell.
Tilbake til hovedsiden ----Til toppen av siden---Tilbake til infosiden