Det var en gang en skytter som var ute i skogen;
så møtte han myrsnipa.
Kjære vene, skyt ikke mine barn! Sa myrsnipa.
Hva er det for noen som er dine barn da? spurte skytteren.
De vakreste barna i skogen går, er mine! svarte snipa.
Jeg får vel ikke skyte de da! sa skytteren.
Men da han kom tilbake, hadde han i handen et
knippe myrsniper som han hadde skutt.
Au au! hvorfor skjøt du barna mine likevel da!? sa snipa.
Jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.
Å ja! svarte snipa. Vet du ikke at hver synes best om sine barn?
Det var en gang en gutt som skulle arve en svær gild gård. Han hadde hørt om ei jente som både var vakker og flink. En slik jente ville han ha til kone, så han gikk dit for å se om han skulle fri til henne.
Da han kom skjønte de godt hva han var ute etter, så de bød ham inn og pratet med ham mens maten ble laget i stand.
Det sto en rokk i stua, og rokkehodet var fullt av vakker lin.
- Hvem er det som spinner? spurte gutten.
Jo, det var datteren det.
- Det var svært linlag, sa gutten, - hun må vel bruke lang tid på å spinne ned det.
- Å, det gjør hun grant på en dag, sa moren.
Ja, dette var mer enn gutten hadde hørt og spurt før.
Da de skulle bære frem maten var alle ute et øyeblikk. Gutten så sitt snitt til å ta den digre nøkkelen som lå i vinduskarmen, og smette den godt inn i linen på rokkehodet.
De åt og drakk og var vel forlikte, og så sa gutten takk for seg, og de ba ham komme snart igjen. Men ærendet bar han seg ikke frem.
Langt om lenge kom han igjen til gårds, og ble tatt ennå bedre imot enn første gangen. Da de var kommet i prat sa kjerringa:
- Sist du var her skjedde det noe forunderlig.
Stabbursnøkkelen vår ble søkk borte, så ingen finner den igjen.
Rokken sto der, og linlaget var like fint og tykt som sist. Gutten gikk bort til rokken og dro frem nøkkelen.
- Her er den, sa han. - Vinninga er nok ikke på spinninga når en spinndag varer fra mikkelsmess til påske.
Så sa han takk for seg, og bar ikke frem med ærendet sitt denne gangen heller.
Hanen, gauken og århanen hadde en gang kjøpt en ku sammen. Da det ikke var råd å dele den og de ikke kunne bli forlikt om å løse hverandre ut, ble de enige om at den som våknet først skulle ha kua. Så våknet hanen først.
Nå er kua mi!
Nå er kua mi! sa hanen.
Da han gol våknet gauken.
Halv ku!
Halv ku! sa gauken.
Da han gol våknet århanen.
Kjære mine brødre del,
som rett og skjel.
Rett er og skjel! Tsio, tsi sa århanen.
Kan du så si meg hvem som burde ha kua?
Det var en gang en konge som syntes han på liv og død måtte ha alt det som andre hadde, og mer til. Så fikk han høre om et skip som gikk like bra til lands som til vanns.
Da lovte han bort datteren sin og halve kongeriket til den som kunne skaffe ham et sånt skip.
Espen Askeladd var i kirken den søndagen da kongens man lyste opp om dette, og da han kom hjem og fortalte om dette, ville Per, den eldste broren straks avsted for å bygge dette skipet. P¨å veien møtte han en krokete, gudsnalig gamling som spurte ham om hvor han skulle.
"Bort i skogen og lage trau" sa Per. "Trau skal bli" sa gamlingen. -Og hva har du i nisteskreppa di? -Møkk sa Per. - Møkk skal bli, sa gamlingen. Og sånn gikk det. Alt det Per hogg og karvet ble det bare trau og trau. Og da han skulle ha seg noe å ete, var det ikke MAT han fant i skreppa si. Da ga han opp hele greia og ruslet hjem til hu mor.
Dagen hetter ville den andre broren, Pål, ut og lage skipet og få prinsessa, men det gikk akkurat likens med ham. Så var det Askeladden. De lo og gjorde narr, men han gikk likevel. Da han møtte gamlingen svarte han sant på alt han spurte. Gamlingen lovet å hjelpe ham med skipet hvis han fikk litt mat av ham, og det fikk han. Da de hadde spist opp tok gamlingen han med til den største eiken. - Nå skal du skåre ut en flis av stammen og så sette den tilbake slik den sto og så skal du legge deg til å sove, sa han. Askeladden gjorde dette. I søvne hørte han at de saget og hogg, men han kunne ikke våkne før skipet var ferdig. Da var det bare å takke og stige ombord.
Gamlingen ropte opp til ham:- Ta med deg alle du møter!!! Og så seilte Askeladden.
Først traff han en lang, mager fant som lå og åt gråstein fordi han støtt var så kjøttsulten.
Så traff han en som lå og pattet på en tønnetap fordi han var så tørst.
Den neste hørte så godt at han hørte gresset gro. Så var det en som skjøt blink, det samme hvor langt borte den var, og en som var ferdig til å springe til verdens ende på 5 minutter og en som holdt seg for munnen med begge hender.
- Hvorfor står du der og holder deg for truten? ropte Askeladden.
Jeg har 7 somre og 15 vintre i kroppen, og slipper jeg alle ut på engang gjør de kål på hele verden med det samme.
Alle ble med ombord og alle fikk bruk for kunstene sine, for den kongen de kom til ville ikke ha Askeladden til måg. Han var svart og fæl sa han. Så satte han Askeladden til den ene umulige oppgave etter den andre i håp om å få gjort kål på ham. Men Askeladden klarte alt fordi han hadde de gode hjelperne. Og takket være de gode hjelperne så fikk Askeladden Prinsessen og halve kongeriket attpå til.
