Jeg vil hjem til ditt favntak
når frosthvite orgler begynner å tone
vil jeg kjenne hjertet ditt slå mot mitt
i takt med de sterke fuglers ildnende
vingeslag
over gråblå åser
vil jeg kjenne ditt varme åndedrag
mot min hals mens kastanjealleens
nakne trær
fløyter ømhet mot himmelen
vil jeg at du bøyer meg
inn på stier som funkler av svart og rødt løv
at du svinger meg langsmed rader
av ennå fulltonende oktoberroser
at du tvinger meg til å gjense deg
dypt i den høstklingende hagen
hvor trær bærer lysende vinterfrukt.
et av de vakreste dikt om kjærlighet jeg vet om...
HESTENE STÅR I REGNET
Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte drive sterkt og søtt i sinnet.
ROSENBUSKEN
Det er bare den lyse rosenbusken som lyser i sommernatten
Det er bare den og den hvite katten som ulmer og lyser i sommernatten
Det er bare den og det hvite huset som lyser alene i sommergresset.
Det er bare bjerkenes hvite stammer som lyser om kapp mot låvemuren!
I denne stillhet. Den altfor hvite. Den altfor grønne. Står tiden stille.
Slik holder jeg tiden i mine hender. Med grønne ord og med hvite ord.
Det var det jeg ville. Stillhet og ord som roser: Stillhet og ord
som gress.
Men plutselig kommer et menneske vandrende langsmed en åker.
Jeg vet ikke hvor han kommer fra. Hvem han er, eller hvor han går hen.
Det er bare det skjorteermbare som lyser, Jeg vet ikke selv om det lyser!
mere enn huset og katten. Mere enn låvemuren og bjerkene
Mere enn rosenbusken den hvite som lyser i sommernatten.
ET VÅROFFER
Jeg gir meg over til de grønne sletter.
De lange myke linjene som bølger
og risler med sitt spirekorn i vinden.
Jeg bøyer meg for vårens unge bjerker
som er så smale og så danselette
mot graners dragende mysterium.
Jeg ser dem godt. Den nye sommers kyr
som gresser stille under hedningmånen.
Den sorte hoppen som står vakt i gresset
for vårens barn. Den fløyelsbrune folen.
Og du min elskede som deler med meg
din vår ditt åndedrag og dine drømmer
vil møte meg i dette høye lyset.
Hvor alt av kjærlighet er dypest sammen.
Tilbake til lyrikksida
