Det ble tidlig klart for meg at jeg ønsket å skrive et særemne om Fantasy – genren, da denne er noe som har opptatt meg i lengre tid. På spørsmålet om fantasy er en ny eller gammel genre, får vi ofte uklare svar. Det er ganske enkelt fordi det ikke finnes noen klare regler for hva som er fantasy, og hva som er eventyr. Så noen mener at fantasy har eksistert i mange hundre år som eventyr, mens noen mener at den oppstod med Tolkien på 1930 – tallet. Jeg hører inn under den andre gruppen her, og det har gitt opphav til den første artikkelen i denne oppgaven. Jeg prøver her å gi en forklaring på hva fantasy er ut ifra mine egne (og de fleste andre fantasy-fans) synspunkt. Jeg har også forsøkt å lage et skille, mer eller mindre klart, mellom tradisjonell fantasy og moderne fantasy.
Men det var etter dette problemene begynte å vise seg. For verken innenfor tradisjonell eller moderne fantasy er det lett å finne norske forfattere. Men etter en lang jakt viste løsningen seg faktisk i min egen bokhylle. For der lå det tre bøker som jeg faktisk hadde glemt var der. ”Nattkrigen”. Bøkenes forfatter, Olav Havnes, ble født i Oslo i 1966. Etter å ha studert matematikk, fysikk og data i fem år sa det stopp for ham, og han begynte å skrive bøker i stedet. Og bra var det for meg. For da jeg hadde lest bare et par sider av bøkene hans, stod hele vinklingen på oppgaven klart frem. Hvor mye av fantasyen som var virkelighet, og hvor mye som var fantasi, var det spørsmålet jeg ønsket å svare på. Men før jeg kom så langt, måtte jeg skrive en analyse av bøkene.
Men det er ikke bare bare å skrive en analyse av fantasy – bøker. Vi vet jo alle at en vanlig bokanalyse av en vanlig bok bare skal inneholde en liten del som forklarer handlingens hovedtrekk. Men det ble også klart for meg at for å få noen til å forstå hva jeg skrev om, måtte jeg forklare handlingen i mer nyanserte trekk enn det som var vanlig. Hvordan ellers, tenkte jeg, kan leseren forstå en verden helt annerledes fra vår, med andre kart, andre folkeslag og andre livsstiler. Jeg valgte å løse dette med å skrive én analyse som jeg plasserte som del to i oppgaven, der jeg bare har med hovedrekkene i bøkene, en én klar bokrapport, der jeg gikk gjennom handlingen i detaljer. Den er plassert mot slutten av oppgaven, som et vedlegg. Og så begynte jeg på den virkelige oppgaven.
Artikkelen om bøkenes folkeslags likheter med eksisterende eller tidligere eksisterende folkeslag, var jeg så heldig at jeg fikk eksperthjelp. Forfatteren av bøkene, Olav Havnes, viste seg å være meget behjelpelig når det kom til å svare på mailer. Så jeg fikk svar på flere spørsmål, pluss at han faktisk leste igjennom hele bokrapporten min og sendte meg et langt brev tilbake. Deler av de mailene jeg fikk er gjengitt som vedlegg to.
Så nå er det bare til å håpe at leseren får like mye glede ut av å lese oppgaven min, som jeg fikk av å skrive den.
Lykke til!
Fantasy – genren er et relativt nytt fenomen. Selv om fantasy-lignende bøker har blitt skrevet iallfall siden tredve -tallet, er det bare i løpet av de siste femten årene det har tatt helt av. Genren ble offisielt startet av Tolkien ved hans utgivelse av Ringens Brorskap, To tårn og Atter en konge, samlet kalt ”Ringenes Herre”. Ut i fra disse bøkene sprang reglene som alle fantasy-forfattere senere har måttet følge. Senere har disse reglene delt seg i to, til to forskjellige stilarter som kalles tradisjonell fantasy og moderne fantasy. I dette kapitelet kommer jeg til å ta for meg tradisjonell fantasy. Hovedregelen er meget enkel. Det gode mot det onde. Men så blir det mer avansert. Først ønsker jeg å beskrive det grunnleggende for genren, kanskje det som mest sier oss hvilke bøker som må defineres som fantasy. Verdens utseende.
En tradisjonell fantasy-verden kan ikke se ut som verden gjør i dag, eller som den har gjort så lenge mennesker har vandret på den. Alle forfatterne må lage sitt eget kart, komplett med byer, elver og fjell. Uten dette er ikke boken en fantasy-bok. En Fantasy-verden trenger ikke å ha likhetstrekk med jorden. Det finnes eksempler på verdener med tre måner, verdener som befinner seg i en annen dimensjon enn oss, og verdener som faktisk er helt flate. Så det eneste forfatteren trenger å tenke på, er at så lenge verdenen hans ikke ligner på vår, står han ganske fritt til å gjøre som han vil med den. Men når det er sagt er det viktig å understreke at mange forfattere tar dette litt for langt. De fleste klagene på fantasybøkene er at det ikke er mulig å kjenne seg igjen i verdensbildet. Derfor foretrekker de fleste forfatterne en verden så lik som vår som mulig, samtidig som den holder fast ved sin særegenhet. Men mye viktigere en omgivelsene, er folkene som bor der.
Menneskene i en fantasy-bok er omtrent som alle andre litterære figurer. Det finnes helter, pyser og skurker, noe som det også gjør i de fleste andre bøker. Men en viss standard har vist seg også her. Hvis vi tar for oss heltene først, ser vi at de uten unntak er vanlige mennesker, som oftest ungdom. De er helt uvitende om sin fremtid, til det punktet de finner ut at de er valgt ut til store dåder, ofte det å redde verden, eller en del av den. (Mange tror at heltens oppgave er å redde den unge jomfruen fra det onde trollet. Dette er eventyr, ikke fantasy.) Underveis i boken finner de sine skjulte evner, som alltid er meget sterke sammenlignet med findens. Evnene ligger alltid innenfor feltene magi eller våpenbruk. Pysene er de som ligger i gråsonen mellom det gode og det onde. Alle pysene er gode på bunnen, men de blir ofte lurt av fienden til å bytte side. Det er meget sjeldent at pysene blir presset til å bytte side, fordi de aller fleste karakterene i fantasy-bøker har en meget sterk ryggrad, selv om de virker bløt på toppen. Vi kan derfor si at de fleste pysene ikke er pyser, men bare litt dumme og lettlurt. Skurkene derimot, har ikke et snev av godhet i seg. Hovedskurken er ofte djevelen selv. Dette stammen antagelig fra ”Ringenes Herre”, der den onde ”Sauron” var en avgud (av engelsk: Subgod). Den tradisjonelle bokens ”onde person” har som mål å overta verdensherredømmet ved bruk av makt. Han har på kanten til ubeskrivelige magiske krefter, som han aldri får anledning til å bruke, enten fordi han er delvis skadet eller bundet etter et tidligere oppgjør, eller fordi helten har en slags talisman som den onde trenger for å få kontakt med sine onde krefter. At ”den onde” aldri får fri bruk av kreftene sine er meget bra, da han alltid er minst ti ganger mektigere enn helten selv. Det er meget sjeldent at håndlangerne til ”Den Onde” er mennesker. Forfatterne må derfor konstruere en ny rase. Vanligvis resulterer dette i kopier av Tolkiens ”orker”, skikkelser som er meget lik mennesket. Disse skikkelsene er alltid meget lite intelligente flokkdyr som brukes som soldater og løsere av meget lette oppgaver. På grunn av de opprinnelige håndlangernes mangel på IQ, trengs det enda en rase til å herske over dem. Det er denne rasen av mer intelligente kreaturer som jager hovedpersonen gjennom hele boken. Men det er ikke bare ”Den Onde” som bruker mindre kjente raser i sin kamp for verdensherredømmet.
Alvene er alltid på det godes side. Og de har utviklet seg mye, fra å være en rase av førti centimeters høye irritasjonsmomenter, til å være høyreiste, lærde og grasiøse, kilder til kunnskap om naturen. Alvene i tradisjonell fantasy lever evig, med mindre de blir drept eller mister viljen til å leve videre. De hersker over naturen, kan alt om helbredende urter, og mange av dem har ganske ofte magiske krefter. Siden de lever så lenge, blir de i de aller fleste bøker sett på som meget kloke. Derfor finner vi ofte alver med ”høye stillinger” i tradisjonell fantasy. Dvergene hersker over underjorden. De holder til i selvlagde huler og grotter under fjellene. En dverg liker seg best der han er, godt gjemt under flere tonn med stein, uten å måtte ta stilling til godt eller ondt. Men når han engang kommer opp til overflaten slår han seg sammen med det gode, på tross av at det sannsynligvis bare finnes en litterær dverg som liker alver, og selv han er litt skeptisk. Men ikke alle av forfatterens fantasivesener er gode eller onde. Hver fantasy-bok har sin del av friker. Frikene er resultater av forskjellige situasjoner, men som oftest av et eksperiment som slo fryktelig feil. De er verken på lag med de onde eller de gode, dvs. at de tar knekken på alle som kommer for nærme dem, uansett hvem. Det er vanskelig å finne flere likhetstrekk mellom frikene, siden de er så forskjellige fra bok til bok. Men det som er felles for dem ale, er at de på et eller annet punkt i boken kommer til å utgjøre en trussel for helten. Og trusler er det nok av.
Fra det øyeblikket helten får vite om sin skjebne, blir han jaget som en hund av fienden. Han må reise fra hus og bo, uten å snu seg tilbake. Heldigvis for ham får han som regel lov til å ta med seg et par pålitelige venner. Verken helten eller vennene hans har noensinne vært langt vekke fra landsbyen de har vokst opp i, og ute i den store verden blir de sjokkert over størrelsen på alt, og ikke minst over oppførselen til folk som ikke kjenner hverandre. Slik begynner alle tradisjonelle fantasy-bøker. De følger alle et bestemt mønster: ”Den Onde” får mer og mer makt, helt til en person (helten) blir valgt ut til å bekjempe ham. Han må legge ut på en reise mot ”Den Onde” (geografisk sett). Parallelt med historien om heltens reise, bygges det også opp til krig. Flere små trefninger inntreffer, der seirene som regel går til de onde. Vi blir gitt en forståelse av at alt blir tapt om ikke helten klarer sin oppgav. På slutten av boken møtes helten og ”Den Onde”, samtidig som det ”endelige” slaget mellom de onde og de gode står. Alt ser ut til å gå tapt, helt til helten ved et mirakel slår den onde. Dette fører til så stor vantro og motløshet i de onde styrkene, at det ikke lenger er noe problem for de gode å slå dem. Det kan også være magiske årsaker til at styrkene ikke kan sloss videre når deres onde leder er eliminert. Etter seieren feires det stort. Og helten er alltid med på feiringen, fordi: Heltene kan ikke dø! Bare husk at dette gjelder kun en helt per bok. Er det flere enn en, blir regelen snudd på hodet, slik at en eller flere av dem dør uansett hvor lite man liker det. Av og til oppstår det unntak fra denne regelen, men det skjer som regel kun i de dårlige bøkene.
Det er selvfølgelig ikke mulig å beskrive handlingen i hundrevis av bøker med et lite avsnitt, men variasjoner av det som er nevnt over går faktisk igjen i alle sammen. Det er ikke mulig å lage en god tradisjonell fantasy-bok uten å ha med de aller fleste kjennetegnene for genren. Men det kommer alltid forfattere som ikke ønsker å bli bundet av fastsatte mønstre. Det er disse forfatterne som har delt fantasy-genren i to, den tradisjonelle og den moderene.
Den moderne fantasy er bundet av de samme grunnreglene som den tradisjonelle. Verden må være enestående, i det at den ikke kan ligne på noen annen som tidligere har blitt laget. Folkeslagene må ha navn som vi ikke finner i dagens samfunn, og en god del av dem må avvike totalt fra alt som har eksistert, for å gi den totale fantasy-opplevelsen. Men etter dette grunnlaget er lagt, står forfatteren mye friere til å velge handlingens løp. Handlingen legges opp mye mer avansert enn den tradisjonelle, med mer handling og flere karakterer. Dette fører ofte til bokserier på flere tusen sider.
Men en viss lengde er også nødvendig når man beskriver så store temaer som det gjøres i moderne fantasy. For det er ikke mindre enn en hel verdenskrig som skal tegnes ned på papiret, med forhistorie, handlingsforløp og avslutning. Og viss enn slik historie skal beskrives med en grad av realisme, trengs det mange karakterer, og en handling som spenner over lengre tid. Et godt eksempel på dette er bokserien Nattkrigeren, som jeg skal beskrive etterpå. Denne serien spenner seg over flere hundre år, og har mellom femti og seksti viktige karakterer. Med Nattkrigeren kan vi også merke oss at av de tre bøkene serien består av, går to av dem med til å dekke over forhistorien til verdenskrigen, som ikke starter før enn i bok tre. Dette er et meget presist eksempel på oppbygningen til en moderne fantasy-bok. Men for å snakke litt mer generelt om folkene i den moderne genren, der helten fremdeles er helten.
Og han gjør godt arbeid, selv om han kanskje ikke er så ”heltete” som heltene i den tradisjonelle fantasyen. Ikke alle forfatterne har beveget seg så langt vekk fra det tradisjonelle når det gjelder helten, så vi finner ham fremdeles ofte som en uskyldig bondegutt utvalgt av skjebnen. Men vi finner også alternativer. Helten kan være slu, han kan være verdensvant, han kan være en allerede dyktig kriger, eller kanskje en fullt utlært trollmann. Og i de mest ekstreme tilfellene kan han til og med også være en kvinne… Så det finnes mange flere variasjoner av helten enn i den tradisjonelle fantasyen. Også de andre karakterne varierer veldig, og mange av de som sees på som ”underhelter”, er egentlig en helt ny rase av ”antihelter” som med en tilfeldighet blir stemplet som hjelpere av det gode. Disse ”antiheltene” er som regel nøytrale opportunister som til slutt kommer tett inn på helten. De sørger for intrigene i boken. En klar tendens er at menneskene er i flertall. Fremdeles finner vi andre raser, men som oftest i onde skikkelser, som håndlangere til den onde. Alvene viser seg sjeldent i en moderne fantasy-bok, og dvergene aldri. Så helten og hans venner finner seg i en situasjon med færre allierte enn de kanskje kunne ønske seg, i kampen mot fienden.
Men heldigvis for dem er fienden kraftig tonet ned i moderne fantasy. Der han alltid er en avgud eller en mektig trollmann i den tradisjonelle stilarten, er han nesten uten unntak et menneske uten magiske krefter i den moderne. Unntaket sikter til ”Tidshjulet” av Robert Jordan, der den onde ville passet bedre inn i tradisjonell fantasy, som en gudlignede trollmann. Men der unntak ikke oppstår, har helten og hans hjelpere en klar fordel, i det at kampene blir mer rettferdig. De slipper å bli overvåket av magiske øyne 24 timer i døgnet, og de slipper å få ildkuler sendt etter seg hver gang de møter på en av de onde. Selvsagt blir ikke kampene lettere av den grunn, og spenningsnivået ligger fremdeles rundt 180 i puls. Men vi alle, både karakterene og leserne, slipper å bekymre oss for urettferdige handlinger utført ved hjelp av magi. Det må jo nevnes at dette gjelder begge veier, slik at fienden sikkert føler seg litt tryggere han også.
Men uansett hvor trygg fienden føler seg, taper han. Dette er et poeng som henger igjen fra den tradisjonelle fantasyen, de gode vinner alltid. Selv om kampene er harde, og det i lange perioder kan se ut som at de onde ligger an til en klar seier, dukker det alltid opp en situasjon som gjør at de gode går seirende ut av kampen. Men seieren smaker ikke så godt som den burde gjøre. Alltid er det onde folk som overlever eller små kriger som forsetter i det uendelige. Det hender også at den onde selv overlever. Dette gjøres for at forfatterne kan forsette å skrive historier fra de samme omgivelsene som tidligere. Dette vises tydelig av Raimond e. Feist, som har skrevet flere serier som utspiller seg i forskjellige tidsrom, men på den samme verdenen. Alle er bundet sammen av tidligere hendelser. Dette har blitt vanlig i dagens fantasy. Om dette skyldes latskap hos forfattere som ikke gidder å dikte opp en ny verden vet jeg ikke, men en ting er i allefall sikkert: Moderne fantasy fører til meget lange bokserier.
Her har jeg tatt for meg moderne og tradisjonell fantasy. Senere skal jeg prøve å plassere serien ”Nattkrigeren” inn i en av disse to gruppene.
Kampen mellom det gode og det onde er ryggsøylen i enhver fantasy – bok. Det er dette evige temaet som opptar en fantasy – forfatter. Og Olav Havnes er intet unntak. I hans bokserie Nattkrigeren fra 1994 beskrives krigen mellom den onde kraken, herskeren over verden, og Nattkrigeren, lederen av lenken bestående av de frie folkeslagene. Det har vært flere hundre Nattkrigere før historien begynner med Ørneunge, som blir plukket ut til å være den siste. Han trenes hardt i flere år for å bli klar for oppdraget sitt, som er å lede verdens frie stammer mot kraken. Etter å ha reist rundt i flere år for å besøke de forskjellige stammene i lenken, blir det koordinert et felles angrep, bestående av Gråfjellklanen, Gorotai og Arokiene. Slaget blir avsluttet med at Nattkrigeren, nå gitt navnet Chepe Nolon, skyter Kraken med to piler, slik at han dør.
Slik går historien om nattkrigeren. Den er fordelt over bøkene ”Ørnens Sønn”, ”Havlandet” og ”Svart Storm”. Temaet i historien er ganske åpenlyst, og det går også frem av sitatet i innledningen. Flere forskjellige folkeslag setter sine motsetninger til side og kjemper sammen for å oppnå sin frihet. Bøkene inneholder også et budskap knyttet til vår verden, som Havnes selv sier:
Det viktigste temaet er vel hvordan Chepe blir tvunget ut i en kamp han ikke selv har valgt.(…) Det bøkene handler mest om, er hvordan Chepe forsøker å være et menneske oppi alt dette, hvordan han forsøker å redde sin egen sjel. Livet kan være hardt, både for deg og meg, men vi må aldri glemme at vi er mennesker. Når vi ikke lenger kan elske andre, blir vi mye farligere enn de verste monstre i eventyrene. – Olaf Havnes
Det med å elske andre går klart frem av forfatterens beskrivelse av fienden, spesielt Kraken selv. Han er så høyt over alle andre i sosial status – nesten dyrket som en gud – at han er helt venneløs. Kraken viser ingen nåde, og nøler ikke med å sende tusenvis av menn i døden uten særlig grunn. Men han er ikke den eneste. Bokens helt, Chepe, er selv nesten uten følelser. Han gjør det han må, uten å kunne ta hensyn til andre. Hver gang han gjør en god gjerning, er den basert på hvordan den gangner ham, ikke de som nyter fordelene av den. Men det viste seg jo på slutten av boken at Chepe var den farligste av dem alle. Det var jo han som til slutt vant kampen. Men det er likevel en menneskelig del av ham som kjemper for å komme frem. Den ble vist flere ganger i relasjoner med Shiriken, som han så på som sin far. Mange ganger savnet Chepe Shiriken etter han var borte. Og ikke minst da han reddet sønnen sin fra Druidene gikk det klart frem at hans menneskelige side fikk ham til dette. Han hadde jo ingen grunn til det, ut i fra et helhetlig perspektiv. Det at han gjorde det likevel, viser oss at han hadde et snev av menneskelighet igjen i seg. Selv etter han ble Morg, var ikke alt brent ut av ham. Chepe slo seg aldri ned blant mennesker etter krigen var over. Han følte seg ikke vel der. Så det at han reddet sønnen er den eneste indikasjon vi får på at han har menneskelignende trekk. Et tegn på at alt ikke sto så gale til med ham som vi trodde.
Den hendelsen symboliserte mennesket i Chepe, men de mest fremtredende symbolene i bøkene går på forholdet mellom det gode og det onde. Nattkrigerens eikestav er et eksempel. Eiketreet er det mest hellige treet i menneskets historie. En gang var hele Italia og Hellas dekket av eikeskoger. Treet ble tilbedt av de Gæliske druidene. Det er treet til Zevs og Jupiter, og selv vår hjemlige Balder ble drept med en misteltein fra dette treet. Dette er et symbol på at nattkrigerens oppdrag er hellig, det å befri verden fra slaveriet. Historien om de hvite ørnene er likevel den mest åpenlyse symbolikken i bøkene. Kraken ønsket å ha de frie, hvite ørnene buret inne i sin by. Da han fanget noen, døde de raskt. Derfor gav han ordre om at alle ørnene skulle drepes. Denne episoden viser oss mye. For det første, selvfølgelig, at den hvite ørnen er en parallell til de frie folkeslagene, som Kragen bestandig prøvde å få has på. Det at Krakens eget symbol er en svart ravn, fullfører dette bildet. For det andre viser det Krakens makt, at ingen har noe imot det å sende titusener av soldater ut for å jakte fugler. Og til sist, enda et symbol, at ørnene vendte tilbake etter at Kraken var slått.
Etter Kraken var slått, i en liten bihistorie, dukker det opp enda en dramatisk hendelse. Krakens arving, den navnløse, overtaler en hel landsby til å være med på menneskeoffringer til guden Nolon, druidenes gud. Før, under og rett etter krigen var både Nolon og druidene hatet, men nå var faren glemt. Denne historien har likhetstrekk med oppblomstring av f. eks. nazisme i våre dager, det at folk har glemt hva som har skjedd, og hva som kan skje. Denne historien endte godt, da Chepe som sin siste offisielle handling drepte den navnløse. Og for å snakke litt om den navnløse, så var han faktisk Shirikens sønn, som ble tatt fra ham ved Katanas hus. Her er det en sterk motsetning, det at faren var verdens redningsmann, mens sønnen var den ondes arving. Dette viser oss i grunnen hvordan oppvekstvilkårene kan bestemme hvordan en person blir. Historien om den navnløse er en av flere korte historier i bøkene. De har alle en eller annen sammenheng med hovedhistorien, men de fleste er plassert så langt tilbake eller så langt frem i tid, at de ikke påvirker handlingen. Uansett ville det ikke vært mulig å beskrive alle her.
Og det med god grunn. For bøkene beveger seg i en enorm fart, i alle fall sammenlignet med andre fantasy-serier. I denne rapporten har det kun vært mulig å ta med de viktigste hendelsene. En komplett rapport ville sannsynligvis vært på halvparten av den opprinnelige lengden av bøkene. Men på tross av dette tar forfatteren seg faktisk tid til å beskrive landskap om omgivelser. Han maler et godt gjennomført bilde av skiveverdenen, selv om det foregår gjennom korte og presise settinger. Ofte viklet inn i selve handlingen. Noen forfattere skriver ut i fra ”flue på veggen” synspunktet. I det tilfellet er Havnes et helikopter som beveger seg høyt over jordens overflate. Han har en meget altomfattende synsvinkel, som kombineres med en hurtigspoling gjennom handlingen. Resultatet blir en skrivestil som minner om de gamle vikingsagaene. Denne skrivestilen gjør det ikke lett å plassere bøkene i fantasy-verdenen.
Som tidligere forklart består fantasy-verdenen av tradisjonell og moderne fantasy. Nattkrigeren faller inn et sted midt i mellom. Det som i bøkene peker mot tradisjonell fantasy, er enkelheten. Det at bøkene er så pass korte, gjør det umulig for forfatteren å ta med alt det stoffet som man vanligvis finner igjen i moderne fantasy, som lange beskrivelser av landskap, byer og deres styresett osv. De lange personbeskrivelsene som vi alltid finner igjen i den moderne genren, er ikke med i bøkene. Det er også det at moderne fantasy har en klar tendens til å legge mest vekt på urbant levesett, mens Nattkrigeren helt klart legger vekt på det rurale. På dette punktet ligger bøkene klart opp til den tradisjonelle fantasyen. Men det er også klare ting som skiller disse to fra hverandre. For det første er det helten, som ikke i det hele tatt ligner på heltene som vanligvis er med i tradisjonell fantasy. Selv om hans fysiske egenskaper klart overgår det vanlige, er det den følelsesmessige delen av ham som ikke ligner noe som har vært skrevet før. Han er så hard og hensynsløs at han står langt ifra den vanlige tradisjonelle helteskikkelsen. Dette er et trekk som vanligvis finnes igjen i den moderne genren. Mangelen på ikke - menneskelige skikkelser er også med på å trekke mot moderne fantasy. Det eneste vi får høre om monstre eller lignende er de kritthvite blinde menneskespiserne som bor dypt nede i gruvene i Duinsion. Og siden de på et tidspunkt har vært mennesker, er de egentlig ikke kvalifisert som monstre.
Derfor kan vi si at bokserien Nattkrigeren ikke hører til noen av de to gruppene fantasyen er oppdelt i. Men den faller ikke mellom to stoler. Forfatteren har tatt det beste fra moderne fantasy, blandet det med tradisjonell fantasy, krydret med vikingsagaene og fått et meget leselig resultat.
Om fantasy virkelig er så fantasyistisk som man skulle tro, kan ofte lett avsløres ved å se på folkeslagene som er med. Ofte finner vi likhetstrekk som peker på romerne, grekerne, og kanskje oftest, vikingene. I bokserien ”Nattkrigeren” finner er det mange folkeslag som har flere likhetstrekk med både folk som har tidligere eksistert og folk som lever den dag i dag. Disse likhetene bygger på vårt samfunns oppfatning av hvordan de tidligere folkeslagene har vært, samtidig som det også finnes direkte teoretiske detaljer som de fleste av oss ikke har hørt før. Jeg skal prøve å avdekke disse, og jeg begynner med noe som ligner mistenkelig mye på samer.
Fennaene er i ”Nattkrigeren” lett gjenkjennelig som samer. De bor i telt langt mot nord, de er korte av vekst, og de holder reinsdyr. De kjører rundt i sleder trukket av reinsdyr, slik som også samene gjør, eller i hver fall gjorde frem til snøscooterens inntog. Et annet poeng er at de fleste på verdensskiven snakker det samme språket, mens Fennaene snakker et som er meget forskjellig fra det. Dette viser likhetstrekk mellom det samiske språket og det skandinaviske. Ut i fra reinsdyrdriften er det en selvfølge at de kler seg i klær laget av det stive reinsdyrskinnet, slik som også samene gjør. Eller gjorde. Men den største likheten når det kommer til klærne er skoene. Dette er fordi at mens klærne ikke beskrives noe særlig, beskrives skoene i detaljer. Og de er helt lik de skinnstøvlene samene bruker, de går langt opp på leggen, og har tupper som peker oppover. Når det kommer til bopel, går det klart ut av bøkene at Fennaene bor i store telt, med et hull i toppen slik at de kan brenne bål inni. Selv om min kunnskap til sametelt er begrenset til filmen ”Veiviseren”, har jeg valgt å stole på at den er historisk korrekt. I den filmen bodde samene i samme type telt som Fennaene bruker i boken. Det står lite angående religion i ”Nattkrigeren”, men det går klart frem av boken at Fennaene tilber naturguder. Dette vises ved en historie der et reinsdyr leder dem til sitt land. Som kjent har samer i lengre tid tilbedt naturen, på samme linje som andre urbefolkninger som for eksempel indianerne.
Og indianerne er også representert i Nattkrigeren, i form av Gråfjell-klanen. Her er det til og med gått så langt at karakterene som beskrives har klare fysiske likheter med indianerne, med stor nese, langt svart hår og gylden hud. Som forfatteren selv sier, bygger Gråfjellklanen på White Mountain-apachene, og likhetene i levesettet er store. Som det går ut av navnene, er begge disse folkeslagene lokalisert i fjellområder. Apachene var nomader, som Gråfjellklanen fremstilles i bøkene. Men det er kanskje mangelen på jordbruk som mest gir oss likheten. Gråfjellklanen er det eneste folkeslaget på verdensskiven som ikke holder husdyr eller dyrker mark. Dette ligger tett opptil Apachene, spesielt White Mountain-apachene, som kun levde av sanking og jakt. I likhet med gråfjellklanen ble White Mountain-apachene sett på som et krigersk folkeslag, men det er kanskje ikke like viktig å trekke frem, siden dette er sant for de aller fleste folkeslagene i bøkene. Selv om likhetene jeg har til nå beskrevet er ganske store, er det Arokiene som er den som stikker seg mest ut.
Bare navnene på Ariokene minner oss om vikinger. Navn som ”Anund Fagre”, ”Steinir Svarte” og ”Hardblade Store” går ofte igjen i Nattkrigen. Det skapes fra det øyeblikket man møter Arokiene et inntrykk om at dette er Island for 1000 år siden. Og etter hvert som man leser mer, blir inntrykket bare sterkere og sterkere. Men først vil jeg se på litt hva forfatteren selv sier om dem.
Øyboerne hadde lyst eller rødt hår, og de raget et hode over de fleste andre menn. Fastlendingene mente at de var ukloke, klønete og snarsinte, men Arokiene lyttet sjeldent til dem. Øyboerne hadde sine egne skikker, sine egne konger og sine egne guder.
Olaf Havsnes, Havlandet.
Forfatteren går videre med å fortelle om de forsjellige gudene til Arokiene, som blant annet guder for krig og avlinger. Som vikingene har Arokiene forskjellige guder for hver ting som er viktig for dem. Av Arokienes guder er Gaut den øverste. Og selvfølgelig har de også en egen gud for vær og vind, noe som er meget viktig for et sjøfarende folk. De seiler rundt i sine drageskip, beskrevet nøyaktig likt vikingskipene. Arokiene er på tross av sine korte lunter meget opptatt av fiske, så de store krigsskipene ligger som regel til kai mens de små fiskebåtene opererer. Begravet til havs beskrives som en meget vanlig dødsårsak på øyene. Livet på land foregår i små landsbyer, store familier og en hovedstad. Kvinnen er selvfølgelig meget sterk og uavhengig, med full kontroll mellom de fire veggene av langhuset, og som regel utenfor også. Mennenes arbeid foregår, hvis det foregår i det hele tatt, ett eller annet sted der et sverd er nødvendig. Det virker som at det er kvinnene som gjør det meste når det gjelder husdyrene også. Arokiene dyrker lite mark pga været. Det samme gjaldt også vikingene, spesiellt på vestlandet og kysten av Island. Arokienes våpen og klær er også en klar parallell til vikingene. De vanligste våpnene er en tveegget øks, som vi har sett mange ganger før, sammen med et tungt, tveegget sverd, som mange i dag bare kaller vikingsverdet. Klærene består av undertøy og kapper av ull, kombinert med skinnklær og rustninger, for det meste laget av selskinn og bein. Dette var en vanlig ting på både Island og Grønnland, spesiellt sistnevnte, der selskinn var lett overkommelig.
Det er klart at Nattkrigerens folkeslag er sterkt påvirket av virkeligheten. Alt fra utseende, religion og klesplagg til hus eller telt og plassering sikter til de ”ekte” folkeslagene jeg har nevt ovenfor. Men dette er ikke noe nytt i Fantasy – genren. Helt fra starten av har forfatterne hentet detaljer fra virkeligheten. Fantasyens stifter, J.R.R. Tolkien, hentet hele stamtavlen til dvergen Balin fra norrøn mytologi, og mange har fulgt etter. Dette kan tolkes på flere måter. Kanskje er det dèt at forfatterne mangler orginalitet. Mange av fantasyens ”motstandere” vil nok hevde det. Men en mer sansynlig teori ligger nok i det at virkeligheten av og til overgår fantasien. Vi har i dag meget gode kunnskaper om de folkeslagene som levde på jorden før oss, og det å bruke disse som grunnlag i litteraturen gir et mer realistisk preg. Og det med å gi bøkene et realistisk preg er meget viktig for forfatteren. Uten et god grunnlag faller historien igjennom som svak, ganske enkelt fordi den ikke får nok støtte fra detaljer. De fleste fantasy - lesere føler det slik at bøker blir ustyrtelig kjedelige om man ikke kan se for seg verdenssituasjonen. Det å bruke kjendte folkeslag gir leseren muligheter til fylle ut tomrommene i boken med kunnskaper om de folkeslagene som ligger til grunn.
Derfor, som konklusjon, vil jeg si dette: Det er ingen tvil om at Havnes i sine bøker har brukt kjendte folkeslag som grunnlag for sine egne. Selv om de er blitt gitt en stor grad av egenhet, skinner grunnlaget lett igjennom, som vikinger, samer og indianere. Dette gir dem et realistisk preg, og lar leseren i høy grad oppleve hvordan verden var på den tiden, med å sammenligne med for eksempel vikingenes liv. Personlig om bøkene vil jeg si at forfatteren klarer blandingen av virkelighet og fantasi meget bra, noe som gjør bøkene til en nytelse å lese.
- Det som interesserer meg mest, er når et folk kjemper for friheten sin. Da skjer det både gode og onde ting, og ikke rent så sjeldent går det utover de svake i samfunnet, i stedet for dem det burde gå utover. Hvordan skal nattkrigerne klare å være mennesker, med en slik umulig oppgave foran seg.
-Olaf Havnes
Nattkrigeren har, som sagt, en nesten umulig oppgave foran seg. Det bygger opp til verdenskrig, og det er hans oppgave å koordinere de frie stammers opprør mot makthaverne. Bøkene tar sted på Verdensskiven, som kan sammenlignes med våre egne kontinenter før de fløt fra hverandre. I det legges det at folkeslag som i vår verden er adskilt av hav, er på Verdensskiven samlet på et kontinent. Med unntak av Arokiene, som det skal kommes nærmere inn på etterpå. Verden herskes av de onde og hensynsløse Kraken. Alle menneskene er enten soldater, slaver eller verdiløse bønder. De sistnevnte melkes for så mye skatt at de like gjerne kunne vært slaver. Det finnes ikke rettssystem i Krakens verden, utenom Krakens lov, som går ut på at de aller fleste får en meget streng straff uavhengig om de har gjort noe eller ikke. Men heldigvis for handlingen finnes det unntak. Og unntaket er de frie stammene. Arokiene, Gråfjellklanen, Gorotai og Fennaene er de som har vært en torn i Krakens side i hundrevis av år. De bor på de mest ufremkommelige steder. På forblåste øyer (Arokiene), på uovervinnelige fjell (Gråfjellklanen), på tørre ørkensletter (Gorotai), og så langt nord at snøen ligger hele året (Fenna). Og det er de som til syvende og sist skal kjempe mot Kraken. Men uten en leder er de hjelpeløse, og kan ikke gjøre annet enn å gjemme seg i sine døde land. Men frem av skyggen stiger nattkrigeren, den største krigeren verden noen gang har sett.
Et Spedbarn ble funnet alene ute i ødemarken. Krigeren som fant ham, Sintajè, hevdet at en hvit ørn ledet ham til guttebarnet. Den hvite ørnen ble sett på som hellig av Gråfjellklanen, som Sintajè tilhørte, og den var ikke blitt sett i fjellene på mange hundre år. På tross av dette var det ingen som vågde å si Sintajè imot, og barnet ble kalt Ørneunge. Et par år tidligere var det blitt stelt til bryllup mellom høvdingen Kato og hans Omeh. Men samme kvelden hadde hennes forlovede, Kroknese, trådd inn i leiren. Han var på den tiden savnet etter et slag, og folket trodde han var død. Han kom inn i leiren med et mektig sinne, og drepte høvdingen Kato. Katos bror, Kajitè, trakk da opp en kniv, men fikk ikke gjort noe før Kroknese skar ham over fjeset. Kroknese tok med seg Omeh og flyktet fra klanen. Kajitè, nå kalt Arrfjes, ble klanens nye leder. Da ørneunge ble funnet, lå liket til Omeh like ved. På det viset fant klanen ut at dette var sønnen til Kroknese.
Arrfjes hatet fremdeles Kroknese. Men nå som han sannsynligvis var død, kunne han ikke ta sin hevn utover ham. Derfor ble Ørneunge et godt alternativ. Ungen ble daglig sparket og slått, han sov med hundene og han spiste lite. Alle i klanen synes synd på Ørneunge, men ingen turde å si ifra på grunn av høvdingens hissige temperament. En dag da Ørneunge var åtte somre, kom det en fremmed inn i leiren til Gråfjellklanen. Han bar en lang, skitten gammel kappe, og han hadde en vandrestav av eik i den ene hånden. Den andre var ikke der. Han så ut som et skrømt; tynn, utslitt og gammel. Øynene så ned i bakken. Han virket som en nedbrutt tigger, med få år igjen å leve. Men da han møtte høvdingen Arrfjes, forandret han seg. Øynene våknet nesten til live, men ikke helt. Det var fremdeles død i dem, men denne gangen var det ikke hans smerte som kunne leses ut fra de svarte klumpene. Han var kommer for å hente Ørneunge. Da Arrfjes nektet på å gi ungen fra seg, drepte den fremmede ham. Sintajè ble satt inn som høvding i stedet. Etter en privat samtale med den nye høvdingen, tok den fremmede med seg Ørneunge. De reiste lang, de gikk hele dagen og hvilte lite. På reisen gav Shiriken, som den fremmede het, Ørneunge et nytt navn. Han var nå Tonteth. Det betydde lærling. Etter en lang reise kom de frem til Sølvfjellet. Der begynte Tonteth sin læretid frem mot resten av sitt liv. Som den siste nattkrigeren.
Opp og ned fjellet løp han, med munnen full av vann. Han fikk ikke lov til å svelge vannet. Det hindret at tungen hovnet opp, og at munnen ble for tørr. Uansett hvor tørst han var, spyttet han alltid ut vannet foran sin læremester da han kom ned igjen fra fjellet, sent på kvelden. Resten av tiden hans gikk meg på å lære seg å sloss med eikestaven, nattkrigerens våpen, og de små kasteknivene som kunne gjemmes hvor som helst på kroppen. Kveldene gikk med på å lære hvordan verden var satt sammen, om lenken som alle nattkrigerne før ham hadde smidd, og språket til folkeslagene han skulle jobbe sammen med. Og ikke minst, historien om den første nattkrigenen. Khen Darian var en slave, tatt for å drepe noen av Krakens menn. Han ble satt til å sloss som gladiator, for å slik at folket skulle bli underholdt. Han var en San Tai – kjemper. De sloss naken, med bare hender og føtter til våpen. Ingen av dem levde særlig mer en et år. Men Khen Darian var meget god, og ble til en legende i gladiatorringen. Derfor bestemte Kraken at han måtte dø. Så på det viset befant Khen Darian seg i ringen sammen med en svartkledd, en soldat fra krakens egen livvakt. Soldaten var kledd i rustning, og hadde sverd som våpen. Khen Darian var naken. Men da kampen begynte, ble soldaten overrasket av Khen Darians villskap. Han hadde funnet opp an ny måte å sloss på, med føttene god fra hverandre og tyngdepunktet bare en for over bakken. Soldaten med sin rustning hadde ikke mulighet til å forsvare seg mot Khen Darian, som var en virvelvind av slag og spark. Etter en lang kamp vant Khen Darian. Kraken kunne selvfølgelig ikke tolerere at en slave vant en slik seier, så Khen Darian ble sendt til å jobbe i gruven i de Dødes By. Soldatene fikk ordre om å drive ham til han stupte. Under gravingen gikk det et ras, og Khen Darian oppdaget en tunnel som ble avdekket av det. Tunnelen førte gjennom fjellet og ut i Rotharin – skogen. Slik fant Khen Darian ut at tunnelen slavene gravde, var en passasje til de onde druidene som bodde der. Og at kraken, verdens hersker, var deres yppersteprest, og lederen for deres menneskeoffringer. I Rotharin – skogen fant han krakens leir. Han snek seg inn i krakens telt, og knakk nakken på ham slik at han ble lam fra halsen og ned. Khen Darian ville at kraken skulle leve, slik at han kunne spre ordet om at hans verden hadde en fiende. Så stjal han smykket til kraken, en svart diamant som han bar på pannen. Diamanten ble nattkrigerens skatt, og historien om kraken som druidenes leder, deres hemmelighet.
En dag da Tonteth våknet opp ved foten av Sølvfjellet, var Shiriken borte. Tonteth ventet og lette lenge. Da han ikke fant Shiriken igjen, dro han til buemesteren Katana, som han hadde blitt fortalt at han burde gjøre, om hans læremester forsvant. Hos buemesteren presenterte han seg som Chepe Nolon. Da skjønte Katana at mannen var sendt av Shiriken, for Chepe Nolon var en tittel som få buemestre ble tildelt. Det kunne går hundre år mellom hver gang. Bare Shiriken hadde mot til å be sin elev om å kalle seg Chepe Nolon. Tonteth trente lenge hos Katana. Han bodde i Katanas hus, og hjalp til med innhøstingen. Ellers holdt han seg for seg selv. Noen ganger så Katana Tonteth utføre en merkelig dans litt vekke fra landsbyen. Men han visste at det var en dødelig dans. Han hadde sett den før, utført av Shiriken. Tonteth trente lenge hos Katana, og han fikk høre historien om hvordan Shiriken hadde giftet seg med søsteren til buemesteren. Shiriken hadde blitt gjenkjent, og tatt til fange av krakens menn. Konen hans hadde blitt drept, og sønnen hans gitt til kraken selv. Katana var ikke sikker på hvordan Shiriken var blitt reddet, men han hadde hørt at det var Bûrthe Khan, lederen av Gorotai, som hadde hatt en finger med i spillet. Da Tonteth var ferdig utlært i buens kunster, ble han gitt navnet Chepe. Han var nå en av de få som var verdig til å bære det navnet. Nå satt han ut for å gå lenken i sømmene, lenken som alle hans forgjengere hadde brukt århundrer på å smi. Og han begynte med de som var trodd å være hans læremesters redningsmenn, steppefolket Gorotai.
Hos Gorotai får Chepe høre hele historien om hvordan stepperytterne reddet Shiriken. Bûrthe Khan var som ung blitt tatt til fange av krakens menn under et slag. Faren hennes, høvdingen, ble drept i det samme slaget. Shiriken hadde da, sammen med sin læremester, sneket seg inn i fiendens leir og befridd Bûrthe. Da hun kom hjem ble hun som eneste avkom av høvdingen, utnevnt til leder over Gorotai. Shiriken ble gitt tittelen Khan. Da Bûrthe Khan mange år senere fikk høre at Shiriken Khan hadde blitt tatt til fange, rustet hun ut en hær. De red langt og raskt gjennom krakens land til de kom til garisonen der Shiriken ble holdt. Soldatene der, som trodde Shiriken var død, gav dem liket i frykt for å bli angrepet. Han var blitt torturert, og den ene hånden hans manglet. Men shiriken var ikke død, og selv om kostet ham mye styrke å vende tilbake til de levendes rekker, våknet han sakte men sikkert til liv igjen. Slik betalte Bûrthe Khan sin gjeld til Shiriken. Under sitt opphold hos Gorotai ble Chepe utfordret til duell av Bûrthes to sønner. Han beseirer dem, og de sverger troskapsed til ham. Han ble gitt en hvit hest av Bûrthe Khan, som gave fordi han sparte sønnene hennes. Hesten var vill og umulig å ri, men han temmet den. Det var kun Chepe som fikk lov til å ri denne hesten. Etter oppholdet hos Gorotai reiste Chepe videre. Han krysset fjellkjeden Mogollon, der han ble utsatt for en snøstorm. Uansett hvor gale stormen var en dag, ble den bare verre den neste. Han forsatte helt til han kom til et hus på den andre siden av fjelltoppene. Her knakk han sammen foran døren.
Da han våknet flere dager senere, var chepe i panikk. Han hadde gitt seg selv lov til å sovne, og nå var han tatt til fange. Men han merket at det ikke var noen lås på døren, og det var ikke en vokter som satt ved siden av ham. Hun het Shonia, og var datteren til Gamaliel. Og han var kommet til Gamaliels hus. Chepe ble en stund i Gamaliels hus. Han trengte å hvile ut og samle krefter etter turen over fjellet. Men da han skulle reise, fulgte shonia etter. Hun klarte ikke å finne Chepe, og støtte på en bjørn i stedet. Chepe hørte bjørnen, og løp mot lyden. Der fant han Shonia sunket sammen livredd, med en stor brunbjørn over deg. Den var forbrent og gal, med fråde rundt munnen og ville bevegelser. Chepe drepte bjørnen, og fulgte Shonia tilbake til farens hus. Der forelsket de seg, og fikk en sønn. Men da det skulle stå til giftemål, dukket Shiriken opp. Han minte Chepe på hans oppgave i livet, og Chepe måtte reise videre. Bjørnedreperen, som han ble kalt, fikk ikke slå seg til ro før den uendelige krigen var over. Chepe forsatte sin reise, og kom til slutt til sin egen klan, Gråfjellklanen. Der ble alle redd ham, for de så hvor mektig han han var blitt. De husket hvordan han var blitt behandlet av dem. Jojote, den eldste sønnen av Arrfjes, husket hvordan gutten kalt Ørneunge var blitt behandlet. Og han gikk til Chepe og spurte om hvordan han kunne betale for sine synder. Slik ble det til at krigere fra Gråfjellklanen beskyttet Gamaliels hus helt frem til krigen brøt ut. Chepe snakket lenge med Sintajè. Han fullførte Shirikens arbeid. Nå var også Gråfjellklanen med i nattkrigerens lenke.
På øyene vest for verdensskiven bodde Arokiene. De var et hard folk, herdet av århundrer med landbruk og fiske på øyer som var nesten ubeboelige. Øyene var kalde og forblåste, og hver vinter kom det en storm som gjorde det umulig å fiske. Da sultet øyboerne. I dette landet vokste Rane opp. Han var sønnen til den avdøde kongen Reidmar. Men tronen var ikke blitt gitt til Rane, slik som tradisjonen tilsa. For Ridil, Reidmars bror og Ranes onkel, hadde tatt tronen mens Rane var en liten gutt. Rane ble sendt sammen med sin mor til sin mors far, der han vokste opp. I voksen alder begynte folk å vende seg til Rane. Hans onkel Ridil var en hard konge som krevde mye skatt, og folket sultet. De ville ha en konge som lignet mer på Ranes far, Reidmar. Slik gikk det til at Rane måtte flykte fra øyene, for Ridil fikk høre om folkets ønske. Soldater ble sendt til Ranes morfar, men Rane var allerede flyktet. Ranes fosterbror, Toke, ble fengslet. Rane ble på verdensskiven møtt av en verden han ikke forsto. Slaver trellet rundt ham, folk så ned når de møtte ham og soldatene styrte alt. Rane spiste middag i et vertshus da en tigger kom på døren. De som bodde der ville hive tiggeren ut, men Rane sa nei. Ingen turde å si Rane imot. Senere kom det en gruppe soldater inn på vertshuset. Rane ble fortalt at han ikke viste den rette grad av respekt mot dem. Soldatene dro ham utenfor og bandt ham til en hest. Hesten ble satt i galopp, og Rane ble dratt etter til han var dekket av blod, og mange bein var knukket. Så ble han bundet på hender og føtter, for å bli fraktet til nærmeste fengsel dagen etter. Men mens Rane lå bundet i teltet til en av soldatene, så han en skygge som snek seg rundt i leiren. Soldatene som stod vakt falt sammen en etter en. Til slutt kom skyggen bort til Rane. Han kjente skyggen igjen som tiggeren fra vertshuset tidligere på dagen. Rane var hard skadet etter møtet med soldatene, men Chepe tvingte ham videre. Chepe visste at forfølgerne var rett etter dem, og at soldatene brukte hester til fart. Rane og Chepe gikk langt nordover. En kveld forklarte Chepe at de var på vei til snøfolket Fennaene. Der skulle Rane gi høvdingen deres en tromme som Chepe hadde med seg. Da de den neste dagen møtte høvdingen for snøfolket, gjorde Rane som han hadde blitt fortalt. De ble begge mottatt som helter. På veien tilbake til kysten ble Rane forklart hvorfor han var blitt reddet. Han var nå en del av lenken, og han var smidd sammen med Fenniene. Det var nå blitt hans plikt å reise tilbake til øyene, for å bli konge. Før de forlot fastlandet befridde Chepe de to brødrene Bodvar og Jantor, som også var fra øyene. Sammen reiste de fire over havet. På øyene ble de møtt av sult og fattigdom. Kong Ridil var blitt griskere. Bare soldatene hans kunne leve normalt. Resten av folket døde. Rane fikk hjelp av Bodvar og Jantor til å samle folk. Natten før de skulle angripe snek Chepe seg inn i borgen til kong Ridil og drepte ham. Derfor var det et lite og kortvarig slag som kom den neste dagen. Kong Ridils menn var uten leder, og løste seg lett opp. Ranes bror Toke ble satt fri fra fangensskap, og Rane ble proklamert som konge.
Kraken, som støttet kong Ridil, likte dette lite. Han begynte å samle en hær i Alaniafjorden, som skulle seile år vinterstormene gav seg. Rane samlet også en hær, til å møte dem. Rane giftet seg i mellomtiden med Olwen, en slave fra fastlandet. Broren hennes var fremdeles på fastlandet, og Chepe lovet dem at hans presang til deres giftemål ville være befrielsen av Olwens bror. Så Chepe dro til fastlandet og fant Olwens bror. Men for sent oppdaget han at mannen han reddet var en dolkemann, en av Krakens giftigste mordere. Dolkemannen stakk Chepe i ryggen med en kniv, og han ble tatt til fange. Under fengselsoppholdet ble Chepe torturert så mye at bevisstheten hans forsvant og en ny dukket opp. Morg, den døde, kom frem i Chepes skikkelse. Og han hadde bare et mål: Å overleve for en hver pris. Morg ble fraktet til gruvene ved Duinsion. Olwens bror reiste til øyene, fraktet av båten som brakte Chepe til ham. Han ble godt mottatt av samfunnet, og ble god venn med kongen. Dette varte helt til Shiriken dukket opp. Shiriken kjente igjen dolkemannen med det samme, og drepte ham. Han fortalte historien om dolkemennene til kongen, og ble trodd. Men Shiriken nektet å tro på det han fikk høre, at Chepe var død. Han bad kong Rane sende bud gjennom lenken, at alle måtte lete etter en mann kalt Morg, selv mellom tiggerne og annet avskum. Ordet ble satt ut, og alle de frie stammene på verdensskiven lette etter mannen kalt Morg.
I gruvene overlevde Morg ved hjelp av makt. Han satt seg i respekt ved første stund, og sov aldri med mer enn ett øye av gangen. Fangene slet med lange dager, og ras drepte mange. Ingen overlevde lenge i gruvene ved Duinsion. Morg fant etter en stund ut at han måtte rømme. Han fikk de andre slavene til å utløse et skred, for så å flykte gjennom tunnellen på den andre siden. Han løp gjennom fjellet, gjennom de farlige menneskedyrene som trivdes i mørket, og ut på den andre siden av fjellet. Der ble han plukket opp av det vandrende folket. Samtidig, på øyene, brøt det ut full krig. Kraken sendte ut flere hundre krigsskip, som ble møtt av over tusen små og store fiskebåter. I spissen på kongens båt, den største av dem fra øyene, stod Shiriken. Da kongeskipet ble entret av det største fiendeskipet, hoppet han om bord i det. Der drepte han mange, før han selv ble drept. Slik døde den nest siste nattkrigeren.
Shirikens villskap inspirerte Arokiene til å kjempe hardere, og til slutt vant de slaget. Mange av Krakens roslaver flyktet fra skipene før de ble senket, og sluttet seg til Arokiene. Slik vokste hæren deres. Men Rane gav seg ikke med den ene seieren. Etter avtaler sendt gjennom lenken, rustet han ut sin hær og reiste til fastlandet. Der ble han møtt av hærer fra Gråfjellklanen og Gorotai. Fennaenes oppgave var å slå ned garisonene i nord, så de holdt seg utenfor den store krigen. Men selv om de tre folkeslagene var samlet, var det langt i fra nok folk til å slå Krakens hær. Noen slaver hadde de plukket opp på sin vei, men tallet på menn var på tross av det alt for lite. Mange begynte å miste motet, og redselen steg i folket. De ville hjem, alle var de i ukjent terreng der de ikke følte seg trygge. Det var da håpet var minst, da slagen nesten var tapt før det var begynt, at Morg igjen steg frem fra skyggenes verden.
Ansiktet hans var en skygge. Det lille av fett som hadde vært der var blitt brent vekk. Han så gammel ut, tynget av livet. Men øynene var villere enn noen gang før. Hatet var der fremdeles, og nå mye sterkere. Morg sendte bud på forsterkninger. Han kalte inn alle tjenester han hadde opparbeidet seg. Og mennene kom. To tusen Arokier ble sendt inn i døden i passet ved Shimoshe. Mange tusen menn fra fjellene ble sendt inn i Rotharin – skogen for å drepe druidene der. Og fem tusen Gorotai ble sendt over Kisil Ar, for å angripe midt i Krakens hjemland, Alania. Morg løp langt inn i Rotharin – skogen for å befri sin sønn. Gutten hadde blitt kidnappet av druidene, selv ikke krigerne fra Gråfjellklanen som beskyttet den lille gruppen i Gamaliels hus kunne forhindre det. Og Morg løp lenge, til han ikke kunne løpe mer. Og så forsatte han. Til slutt kom Morg frem til druidenes alter, der sønnen lå fastspent. Han drepte druidene, og befridde sønnen. Morg flyktet med sin sønn gjennom den samme tunnelen som Khen Darian brukte da han flyktet fra slaveriet i gruvene. Han leverte sønnen tilbake til sin mor.
Fem tusen mann ble sendt over Kisil Ar, og møtte Morg på andre siden, midt i Alania. Han hadde igjen besøkt Rotharin – skogen, denne gang av en helt annen grunn. På et skjult sted som bare nattkigeren visste om, gravde han opp Khen Darians skatt. Den svarte diamanten bandt han rundt pannen, slik Kraken mange år tidligere hadde gjort. Gravd ned sammen med den fant han også en gave fra sin læremester Shiriken. Et hvitt plagg, med en hvit kappe. Nattkrigeren skulle ikke gjemme seg i skyggene mer. Og slik angrep han, først i rekken av den eneste hær som noen gang turde å angripe Krakens Alania. Høyt på sin hvite hest, en gave fra Bûrthe Khan. Kledd i hvitt, en gave fra Shiriken. Og rundt brystet, en stor bue med tre piler, som var en gave fra Katana. På den andre siden av fjellet møtte de Krakens hær, med kraken selv i midten. Han var godt beskyttet av sine soldater. Kraken visste at han kom til å bli angrepet i Alania. Men han trodde ikke noen kunne ri over Kisil Ar. Morg red alene mot dem. Kraken kjente ham raskt igjen, og ble redd. Selv om kraken aldri selv hadde sett Morg, så han hatet i øynene hans. Og han så den svarte diamanten. Morg stoppet godt utenfor skuddhold, og trakk frem buen. Alle tre pilene var sendt av gårde nesten samtidig. Og de slo alle ned med kraft, midt i brystet på Kraken. Kraken døde. Krakens soldater stormet gorotaimennene. Morg fikk mange piler i seg. Gorotai vant slaget, for Krakens soldatene var uten leder. Morg ble fraktet til en leir, der lederne for alle de frie stammene var samlet. I denne leiren døde Morg, den siste nattkrigeren.
Verden var i kaos etter Krakens død. Hærene som hadde felt ham reiste hjem, og bander av tyver og mordere herjet landet på jakt etter makt og penger. Etter folket trengte noen å samle seg rundt. Så slik, på grunn av sin arv, ble bjørnedreperens sønn utropt til konge over verden. Han var en god konge, og han styrte med rundt hånd. Men det ble sagt at noen ganger, da han igjen så druidene i drømmene, reiste han inn i Rotharin – skogen. Han ble der ofte i flere uker av gangen, og han ble alltid fulgt hjem av en krokrygget gammel mann, med en fillete gammel kappe og med en vandrestav av eik i hånden.
