Men det hele fikk en brå slutt i mai 1974. David var i ferd med å avslutte en meget vellykket verdensturne på White City Stadium i London. Fansen stormet mot scenen, og det ble et forferdelig press mot de som befant seg fremst. Én jente døde og flere hundre måtte få behandling. Hele England var i sjokk. Den britiske regjeringen forbød konserter på øyriket i den nærmeste tiden etter tragedien. Det

David ble født 12. april 1950 i New York City, sønn av skuespillerne Jack Cassidy og Evelyn Ward. Allerede i en alder av tre bestemte han seg for å følge i foreldrenes fotspor. Foreldrene ble skilt da David var bare fem år. Fem år senere flyttet moren og David til Hollywood. Etter endt skolegang begynte han å opptre sammen med Los Angeles Theatre Group, og hans første rolle var i oppsetningen "And So To Bed."

Deretter flyttet han tilbake til New York, og bodde en stund sammen med faren og stemoren, som var ingen ringere enn skuespillerinnen Shirley Jones. I løpet av denne tiden, i 1968, fikk han en ledende rolle i musikalen "The Fig Leaves Are Falling" på Broadway. David fikk bedre kritikker for sine skuespillerkunster enn det stykket fikk, og gardinene for stykket falt etter bare tre forestillinger. Dermed returnerte David til Hollywood.

De neste månedene ble travle. Han var oftere på TV-skjermen enn mer erfarne skuespillere, og spilte blant annet i serier som Ironside, Adam-12, Mod Squad og Bonanza. Men det var først i 1970 at det virkelig tok av. David prøvespilte for en helt ny TV-serie, The Partridge Family, som handlet om en musikkfamilie. Da David fikk rollen som Keith Partridge, visste han ennå ikke at stemoren i hans virkelige liv, Shirley Jones, skulle spille hans mor.

Den første singelen med The Partridge Family, "I Think I Love You," ble utgitt kort tid før TV-serien startet, og føk, til alles forbauselse, rett til topps på de amerikanske hitlistene. Den solgte i over fire millioner eksemplarer, ble årets single i USA, foran The Beatles' "Let It Be"og Simon & Garfunkel's "Bridge Over Troubled Water." Sangen ble også nominert til en Grammy.  

TV-serien ble en av de virkelig store seriene i TV-historien, og David var på forsidene av alle blader som betydde noe. Han prydet forsiden på det amerikanske tenåringsbladet "16" hele tjuefire utgaver på rad, men han var også forsiden på mer seriøse blader som bl.a. Life.

Parallelt med sin karriere som Keith Partridge, hadde han også en solokarriere, og utga flere album som solgte til platina eller gull. Soloalbumene viste en mer voksen side av David Cassidy, men han hadde vanskelig for å treffe det voksne publikummet, da han for alle var Keith Partridge. Faktisk var David en habil gitarist, og Jeff Beck sa til ham en gang: "Du er skikkelig god. Jeg visste ikke engang at du kunne spille." Det var han nok ikke alene om.

Privatliv ble et ukjent begrep for David i årene som fulgte suksessen fra The Partridge Family. Han måtte ofte flytte da det ble for mye for ham selv og naboene, da hundrevis av fans til stadighet invaderte området. Ikke bare ble det umulig for David å komme og gå som han selv ville, men hagene ble også ødelagt. Heller ikke på hotellene kunne han bo, når han var ute og turnerte. Hotellene var redde for sikkerheten. Dermed måtte han i all hemmelighet kjøres til billige moteller utenfor byene, og sjekke inn under fiksert navn. I London måtte han bo ombord i en båt på Themsen.  

I tiden etter The Partridge Family forsvant David helt fra rampelyset. En stund gjorde han ingenting, men innså etterhvert at pengene han hadde tjent fort tok slutt. Det meste av det hadde smarte advokater forsynt seg med. Hans far døde, og det gjorde også hans manager. David drakk og brukte narkotika. Han fortsatte å spille inn plater, som solgte dårlig i USA, men i resten av verden, deriblant i England, nådde de Top 10-listen. Men David turnerte ikke lenger. Det var vanskelig å finne skuespillerjobber, for alle trodde han kun kunne spille Keith Partridge. Han fikk etterhvert sin egen TV-serie, "David Cassidy - Man Undercover" i 1978, men den ble kortlivet. Mot alle odds ble avleggeren av "Man Undercover" en suksess, under tittelen "21 Jump Street," men uten David.

Det hjalp heller ikke at verden hadde funnet seg en ny yndling, i TV-serien "The Hardy Boys," nemlig hans egen halvbror Shaun Cassidy.

David giftet seg med skuespillerinnen Kay Lenz i 1977, og ble skilt i 1981. Hans andre ekteskap, med Meryl Tanz, varte mindre enn to år.

I 1984 flyttet David til England, og det skulle vise seg å bli vendepunktet for David. Året etter ga han ut albumet "Romance" i Europa og Japan, og med sangen "The Last Kiss" fra dette albumet fikk en ny stor hit i Europa. For første gang på mer enn ti år stod han igjen på scenen. Englandsturnéen ble over all forventning en formidabel suksess. På London's West End stod nye suksesser for tur: "Time" og "Blood Brothers." Sistnevnte ble også oppført på Broadway i New York i 1993, sammen med Petula Clark og hans bror Shaun Cassidy. Denne oppsettingen slo alle tidligere kassarekorder på Broadway. Igjen var David på forsiden i USA, bl. a. People Magazine. Han turnerte også i USA et helt år med Blood Brothers.

I 1990 utga David albumet "David Cassidy," som inneholdt David's første Top 20-hit siden 1974, "Lyin' To Myself." Dette albumet viste en røffere David enn noen gang tidligere, og blant musikerne fantes bl.a. medlemmer fra Loverboy og Rod Stewart's band. Dessverre gikk plateselskapet Enigma konkurs før albumet ble skikkelig promotert. I denne tiden produserte også David Asia's CD "Then and Now."

I 1991 og 1992 turnerte David igjen USA. I 1991 giftet han seg med Sue Shifrin, og Sue har stor del av æren for David's nye suksess. I 1991 ble også sønnen Beau født. David har også en datter, Katie, fra før.

I 1996 fikk David et tilbud om å overta hovedrollen i verdens dyreste sceneproduksjon, EFX, i Las Vegas. Det skulle først være et midlertidig oppdrag, da Michael Crawford, som hadde hovedrollen før ham ble skadet i et stunt i showet. David skrev om stykket, og musikken ble mer rocket, og i stedet for å gi Crawford rollen tilbake, ble David tilbudt en toårskontrakt. EFX ble den største suksess Las Vegas hadde opplevd noensinne.

I 1999 skrev og produserte David stykket "The Rat Pack Is Back" sammen med Don Reo, som fremdeles går for fulle hus i Las Vegas, og i 2000 var han selv tilbake på scenen sammen med Sheena Easton i "David Cassidy at the Copa," som også ble skrevet og produsert av David og nevnte Don Reo.

I hele 2001 turnerte David Amerika på kryss og tvers, og i november holdt han fem utsolgte konserter i England. Dette ga mersmak, og David lovte at han ville komme tilbake til Europa i 2002. Det er også ventet at han i løpet av året også vil turnere i Australia, New Zealand og Japan. Det vil i så fall bli første gang siden 1974.

I Norge hadde ikke David Cassidy den samme suksessen som i USA og resten av verden. Dette skyldes nok at The Partridge Family aldri ble vist på norsk TV. Allikevel ifølge "Den store norske hitboka" (basert på VG-listene 1958-1993) gikk David's første soloalbum "Cherish" inn på de norske hitlistene den 21. juni 1972. Den lå på listene i atten uker og høyeste plassering var en sjetteplass. Singelen "Could It Be Forever/Cherish" gikk inn på lista den 5. juli 1972. Der lå den på Topp 10 i åtte uker, og høyeste plassering var en femteplass. 

David Cassidy's nye CD solgte til gull i England, da den ble utgitt 1. oktober 2001. Allerede første uke klatret den til 7. plass på de offisielle britiske hitlistene, og uka etter fortsatte klatringen til 5. plass. Sangen "Ain't No Sunshine" ble spilt på flere TV og radio stasjoner. Det var et stort comeback for David, som sist ga ut plate i 1986 på de britiske øyer. En miniturné i november, som inkluderte Manchester, Glasgow, Newcastle og to konserter i London, var helt utsolgt. En ny Europaturné ventes til våren 2002.

CD'en "Then And Now" inneholder nyinnspillinger av gamle Partridge Family-hits som "I Think I Love You," "I Woke Up In Love This Morning," "I Can Feel Your Heartbeat" og "I'll Meet You Halfway," samt egne 70-talls hits som "Could It Be Forever," "How Can I Be Sure," "Rock Me Baby" og "Cherish." USA-hiten "Lyin' To Myself" fra 1990 er med i en helt ny versjon, samt hiten "No Bridge I Wouldn't Cross" som klatret helt opp til 7. plass på hitlistene over de mest spilte låtene på amerikansk radio i 1998. To sanger som David har sunget live i flere år, men som aldri tidligere har vært utgitt på plate, er Bill Withers' "Ain't No Sunshine" og "Cry." Det er totalt 22 sanger på CD'en.