KLIKKET SOM ROER NED!
av Nancy Allen
Det var ved juletider, for flere år siden, jeg begynte å bruke klikkeren til å roe ned hesten min, Dan.
Vi hadde hatt en kraftig storm med iskaldt regn, som dekket alt med ett tykt lag solid is, i nesten en uke. Den lille metall låven vår ble som et ekko kammer pga brukne greiner som ramlet ned på taket.
Hver gang han hørte den lyden, skvatt Dan, og løp ut med halen i været. Samme hva som måtte komme i veien for han, ut skulle han.
Isen lå tungt på trærne, og greinene knakk med en skarp lyd, som pistolskudd. Dan`s reaksjon på lyden ble verre og verre. Han var en veldig fortvilt Curly hest.
Når han så løp meg overende på vei ut døra, bestemte jeg at nå måtte vi få en forandring på dette. Vi startet forsiktig inne i låven. Jeg tok en metallrake, å skrapte veldig så forsiktig på veggen med den. Dan`s hode spratt opp, øynene ble store, og han løp ut av låven. Et lite stykke utenfor låven stoppet han, og jeg klikket. Hodet til Dan svingte rundt mens han lette etter godbiten.
Dere kjenne sikkert allerede historien. Jente har redd hest. Jente klikker hest. Hest lærer å bli modig.
Alexandra Kurland skrev nylig et fint stykke om skvetne hester, og hvordan hjelpe hesten til å kontrollere kroppen sin, når redselen tar over. En ting hun nevnte var spesielt meningsfullt for meg : ” Jeg kan ikke be hesten om noe jeg ikke har lært han!”
Det er så sant. Dette gjelder også å spørre hesten min om å slappe av når han hører ett klikk. Han må ha lært seg hvordan.
Overlevelse sitter dypt i hesten, og redsel er en naturlig del av det. Redsel ”pumper han opp, og fyrer opp motoren hans”. Og er den først startet opp, kan den være vanskelig og stoppe.
Vi har vel alle antagelig opplevd kraften i en redd hest. Hjernen hans fokuserer på kun en ting, og det er å komme seg vekk fra hva det nå måtte være som skremmer han. Og det har ingenting og si for hesten hvem som kommer i veien. Det er derfor jeg endte opp med gjennombløte bukser og brukket haleben, på den isete bakken, for de årene siden.
Slik jeg ser det, roer klikket ned hesten, fordi det inneholder et løfte som ikke blir brutt. Et løfte om at bare positive ting kommer. 100 prosent konsekvent. Det varierer aldri. Hesten kan alltid stole på det.
Øvelse gjør mester, selv i en skremmende situasjon, når, i begynnelsen, selv ikke klikket kan høres av enkelte hester. Med Dan, tenkte jeg , at han måtte være i en skremmende situasjon, for å lære hvordan han skulle høre i en skremmende situasjon. Men hvordan kan han høre klikket, med redselen strømmende så høylydt gjennom ørene hans, hvis han ikke har lært å kjenne igjen lyden i situasjoner hvor adrenalinet flommer?
Jeg begynte å ta Dan med ut i nye situasjoner hvor jeg regnet med at han ville bli litt redd. Fra bakken i begynnelsen, og senere red jeg. For eksempel, hvis naboen pløyde opp åkeren, gikk vi ut til dem. Dan lærte ved klikket, og min selvsikre holdning, at søren heller, den traktoren var jo ikke det minste farlig. Tvert i mot, den var ganske interessant.
Klikkeren hjelper meg også. Hver gang jeg bruker den, blir jeg mer selvsikker. Det er ikke bare Dan som hører det beroligende klikket, jeg hører det også. Han ser på meg for å se hva min reaksjon er. ”Hva synes hun om dette?” Han kan se at jeg ikke er redd disse nye tingene, så hvorfor skulle han? For hver gang klikkeren min virker (og den har ikke sviktet meg ennå ) vokser selvtilliten min litt mer. Jeg blir mer og mer i stand til å hjelpe hesten min. Så klikkeren spiller en toveis rolle i å bygge opp mot.
Tom Dorrance har slått fast at du vil ha hesten din så tillitsfull, at han føler det vil være trygt å klatre rett opp i ett tre , hvis du ba han om det. Han sa også at en hest sin selvtillitere så lett å bygge opp, men enda lettere å rive ned.
Klikkeren hjelper meg å bygge et sterkt grunnlag, slik at hestens fortrolighet med meg kan vokse. Dette er ikke ett ansvar jeg tar lett på. Klikkeren virker så bra , fordi, hvis timingen er riktig, er den alltid konsekvent. Jeg, må også være konsekvent i måten jeg behandler hesten, og med hva jeg ber han om. Reagere med forståelse. Aldri be han om noe han ikke ikke har blitt lært, eller er forberedt på å gjøre. Aldri sette han i en situasjon som ikke er god. Lære han at , sammen med meg, er alt mulig. Men vi skal lære som partnere – raskt om vi kan, men sakte om vi må.
Tilbake til oversiktsiden!
Home
