Trykk og Ettergift!
Vi hører ofte ordene trykk og ettergift i forbindelse med hest. Men forstår vi egentlig hva det betyr?? De fleste av oss vil vel ha en hest så lydhør som mulig, men vi tenker kanskje ikke helt over betydningen av nettopp trykk og ettergift, hvor viktige de er i omgangen vår med hesten?
Absolutt alt vi utfører, består i praksis av trykk og ettergift.
Trykk er alt vi gjør for å få hesten til å utføre det vi vil den skal gjøre. Enten vi ber den flytte seg over på stallgangen, flytte seg fram for sjenkler når vi rir, eller vi leier den med oss i tau. Alt vi gjør for å flytte på hesten, på hvilken som helst måte.
Ettergift, derimot, er når vi slutter å legge på dette trykket. Når vi tar trykket bort.
Det er hvordan vi bruker disse to tingene, som avgjør hvor fort hesten forstår hva vi vil, og også hvor fort hesten reagerer på signalene dine.
Men hvordan vet vi hvor mye trykk vi skal legge på, og når vi skal ta trykket vekk?
En god regel ang trykk er at vi bruker så lite trykk som mulig, men så mye som er nødvendig. Det betyr at vi begynner med å gi så lite trykk som mulig, og øker forsiktig og gradvis, til vi får et svar fra hesten. Så fort vi får et svar, slutter vi øyeblikkelig med trykket. På den måten sier vi til hesten at den gjorde som vi ba om. Helt i starten trenger du kanskje å gi mye trykk for å få en reaksjon, men er vi konsekvente med hva vi gjør, vil vi merke at hesten etter hvert reagerer tidligere og tidligere. Snart trenger du bare å gi det ørlille tegnet du begynte med.
Ettergiften skal komme så snart hesten gjør hva du prøver å fortelle den. Men her må man være litt våken. Man kan ikke alltid gå rett på det som er målet, når man trener en hest.
Har lyst til å ta med to eksempler som jeg er sikker på at noen vil kjenne seg igjen i:
Et eksempel er, man har en hest som , når man trekker i tøylene, bare går og går. Hesten forstår ikke at vi vil den skal stoppe når vi trekker i tøylene. (Nå skal man jo ikke bare trekke i tøylene for å stoppe en hest, men det er et ganske godt eksempel.)
Tenk deg at du drar i tøylene. Hesten sakker farten, og du drar fortsatt i tøylene, fordi du vil at hesten skal stoppe. Hesten øker farten igjen , og du drar fortsatt. Kanskje slipper du opp litt og drar igjen. Hesten sakker tempo, men du fortsetter å dra. Hesten sakker tempo mer, og du fortsetter å dra. Hesten øker tempo, du drar mer. Hvordan skal hesten, om ikke den har lært det, forstå at all denne draingen betyr stopp?? Samme hva hesten gjør, fortsetter du å dra, fordi han gjør IKKE nettopp det du vil han skal gjøre. Han stopper ikke.
Det er en helt naturlig reaksjon hos hesten, at når noe legger trykk på den, legger den trykk tilbake. Jo mer trykk du legger på, jo mer trykk legger den tilbake. Prøvd å flytte på en hest, og oppdaget at den lener seg mot deg ? Hesten må lære å flytte seg unna trykket. Så når du da drar i tøylene, er det en helt naturlig reaksjon fra hesten, å dra tilbake, lene seg mot bittet. Men det er ikke det vi vil. Vi vil hesten skal følge bittet.
Det som skjer, er flere ting. Det ene er, at siden hestens naturlige instinkt sier at han skal gå mot trykk, vil det si at jo mer du drar i tøylene, jo mer vil hesten legge seg på bittet. Jo mer du drar, jo mer trekker hesten unna. En annen ting er at når rytteren drar i tøylene, uten å lytte til hesten, mister man helt muligheten til å fortelle hesten hva man mener. Rytteren drar, og hesten sakker farten, men i stedet for å få ettergift, og dermed beskjed om at ”det var riktig”, fortsetter rytteren og dra. Rytteren vil ha hesten til å stoppe, og ett hvert annet svar er feil i hans øyne. Hesten har da ingen mulighet til å forstå at det du mener er sakke farten. Så lenge rytteren bare sitter og drar samme hva hesten gjør, vil hesten til slutt bare gjøre det som er naturlig for den. Nemlig dra like hardt tilbake.
La oss si du i stedet skritter stille og rolig bortover, og vil ha hesten til å stoppe. (Nå later jeg her som at å dra i tøylene er hestens stoppsignal) Du tar opp tøylene, og legger et lite forsiktig trykk i dem, og venter. Det er her det gjelder å følge med. Det du vil er å belønne at hesten prøver å finne ut hva du mener, og gjør noe i riktig retning. Hvis du kjenner den minste lille nøling, eller antydning til en liten senkning av tempo, da gir du ut på tøylene og roser hesten. Han stoppet ikke, men han gjorde noe , som var i riktig retning. Og det er det som er viktig. Hesten skjønner ikke hva du mener, men han forsøker å finne det ut! Han prøver , og det er opp til deg å fortelle han at det er riktig. Når du slipper opp på trykket, og roser hesten, da skjønte han at han gjorde noe rett, og er mer enn villig til å prøve hardere neste gang.
Prøv igjen, og se hva som skjer. Nå får du kanskje en litt tydeligere forandring i tempo…slipp ut på tøylene og ros igjen. Fortsett på samme måte, og hesten vil gradvis skjønne at denne tøyledraingen betyr ned i tempo, og etter hvert har du hesten i holdt. Med litt trening vil hesten forstå at så fort du tar litt i tøylene, skal den stoppe.
***
Et annet eksempel er det stikk motsatte. Man er på ridetime og får beskjed om å få hesten bedre fram. Man dulter borti hesten med bena, men ingenting skjer, og man får beskjed om å sparke på hesten. Man sparker på hesten og ingenting skjer. (Hvis man kjenner etter kjenner man kanskje at hesten begynner å trykke i mot, og blir steinhard i sidene)
Man sparker enda mer, og hesten går fortere, men ikke så fort som du vil, og du fortsetter derfor å sparke på hesten. Hesten sakker av, eller gjør noe annet, og du fortsetter å sparke. Fordi hesten svarer ikke med å gå akkurat så fort som du hadde tenkt den skulle gå. Men hvordan skal den kunne vite det? Når den svarer med å øke tempoet, fortsetter du å sparke. Prøver den å senke tempoet , sparker du. Samme hva hesten prøver , får den ikke noe svar tilbake. Ikke noe ettergift.
Både sparkingen og draingen er ganske vanlige eksempler. Men det virker jo, tenker du kanskje nå. Joda, de aller fleste hester stopper når du drar i tøylene, og de går bedre fram når du sparker på dem. Men det har ingen ting med god kommunikasjon mellom menneske og hest og gjøre.
Hester forstår ikke sammenhengen med at om det gjør vondt, må man bruke fornuften til å komme seg ut av det. Men det betyr ikke at det gjør mindre vondt for hesten. Eller at den er dum. Det betyr at hesten gjør det som er naturlig for den å gjøre. Og når vi vet at hestens naturlige reaksjoner er å legge seg mot trykk, og å løpe fra fare og smerte….da er det egentlig ganske logisk at jo mer trykk og smerte vi legger på hesten, jo mindre hører den på oss.
Ofte er det de hestene som er vanskeligst og mest harde i munnen, som er de mest følsomme. Det er de som kjemper hardest mot det vonde. Mens de som ikke bryr seg så mye , ikke rister på hodet i smerte, pga en hard hånd, de hopper og spretter ikke hvis vi sparker for hardt, protesterer ikke mot en vond sal med å bukke, kanskje ikke er fullt så følsomme? Selv om vi ofte skulle tro det var motsatt.
Det er vanskelig i begynnelsen å vite når man skal gi ettergift, men en god tanke kan være å belønne at hesten prøver å gi deg ett svar. Du må fortelle han at det svaret er rett. Noen ganger kan det være bare en liten nøling i tempo, en vektforandring, en bitteliten ting. Men klarer man å gripe fatt i den lille tingen, har man lagt grunnstenen som skal til for at hesten skal forstå. Og det er jo det vi aller helst ønsker å oppnå.
Hestene er utrolig følsomme dyr. De merker en liten flue som lander på dem, og det er på ingen måte nødvendig og sparke hull i dem for å få dem til å flytte på seg. Men vi må gi dem en sjanse til å forstå hva det er vi mener. Og vi må vise dem hvordan de skal gjøre nettopp det, på et lite signal som mulig . Om hesten får velge, vil den nok heller ha et nesten usynlig lite tegn, enn et spark med en spore.
Hestene lærer seg mange knep for å holde ut med hard behandling av oss. Man snakker om at hesten er så hard i munnen, at man må dra den til blods for å stoppe den. En hest er ikke hard i munnen, men som sagt er det naturlig for den å gå i mot trykk. Om vi ikke tar oss tid til å lære den å følge trykket, så går den i mot, samme hvor ubehagelig det er. For den vet ingen annen måte å gjøre det på. Selv den ”hardeste munn” viser seg å være myk og følsom, om vi bare tar oss tid til å utdanne den. Selv den mest sjenkeldøde hest er ganske var på sjenklene, om den bare blir vist hvordan.
For å stjele et sitat fra en hestetrener: ”En hest har inget ønske om å slåss med oss mennesker. Men den er alltid villig til å gjøre det, hvis vi vil slåss med den.”
Hesten vil fra naturens side komme overens med andre . En hest gjør ingenting for å være ulydig. Da har den ikke lært bedre, den forstår ikke, eller kanskje den har vondt eller ikke klarer å utføre det du ber om. Om hesten hadde vært en kranglefant i utgangspunktet som mange tror ville de ikke overlevd fram til i dag. Om de hele tiden skulle kranglet med hverandre og andre dyr, ville de fort blitt skadet eller utstøtt av flokken og dermed også et lett bytte og de ville dødd ut. Derfor vil hesten gjerne komme overens med oss!
……kan være noe å tenke på……
For å oppnå en tydeligere markering av ettergiften, kan du passe på å klikke i det du får svar fra hesten. Da vil den enda raskere forstå hva det er du prøver å si.
En stor takk til Christine Bjørnerud for god hjelp til denne artikkelen :)!!
Hvordan Lærer Hesten!
Tilbake til oversiktsiden
Home
