I Det kommunistiske manifest hevder Marx og Engels at kommunister generaliserer utfra arbeiderklassens historiske og internasjonale erfaringer. Disse erfaringene endrer og utvikler seg kontinuerlig, og derfor endrer marxismen seg også hele tida; i det øyeblikket marxismen ikke lenger endrer seg, er den død. Noen ganger skjer historiske forandringer sakte og nesten umerkelig, men noen ganger er forandringene radikale. På denne måten finnes det plutselige vendepunkter i marxismens historie.
   For eksempel kan man ikke forstå gjennombruddet representert ved utgivelsen av Det kommunistiske manifest uten å ta i betraktning bakgrunnen for den kommende revolusjonen i 1848.
   Et annet vendepunkt var Pariserkommunen i 1871 som inspirerte Marx til å skrive i Borgerkrigen i Frankrike at ‘arbeiderklassen kan ikke bruke det gamle statsapparatet for å bygge sosialisme’. Han hevdet at arbeiderklassen må knuse det kapitalistiske statsapparatet og bygge en ny stat uten noen politistyrke, uten noen stående hær og uten noe byråkrati, en stat der alle embetspersoner skulle være valgt, de skulle kunne tilbakekalles umiddelbart og de skulle få den samme lønna som arbeiderne de representerte. Det kommunistiske manifest hadde ikke nevnt noe av dette. Marx så nå de sentrale trekkene til en arbeiderstat. Han trakk ikke disse konklusjonene ved å studere hardt i British Museum; hans forståelse sprang ut av handlingene til arbeiderne i Paris som hadde makten i 74 dager og som viste hva slags stat arbeiderklassen kunne etablere.
   På samme måte var Trotskis teori om den permanente revolusjon et biprodukt av Den russiske revolusjon i 1905. Denne teorien hevdet at i tilbakestående og underutviklede land var borgerskapet, ved å være historiske forsentkommere, for feige og for konservative til å gjennomføre borgerlige demokratiske oppgaver, slik som å oppnå nasjonal uavhengighet og jordbruksreformer. Disse oppgavene kunne bare oppnås ved en revolusjon ledet av arbeiderklassen med støtte av bondestanden. I prosessen med å løse disse oppgavene ville en arbeiderrevolusjon kunne gå hinsides begrensningene som lå i de borgerlige eiendomsforholdene, og dette ville føre til opprettelsen av en arbeiderstat.
   Idéene om at borgerskapet var kontrarevolusjonært og at arbeiderklassen kunne lede bondestanden dukket ikke spontant opp i Trotskis briljante hode, men de oppsto ut fra virkelige hendelser i 1905-revolusjonen. Dette viste i praksis hvordan arbeiderne, og ikke borgerskapet, kjempet for å kaste tsarveldet for dermed å oppnå demokratisk kontroll over samfunnet. Petrograd, senteret for revolusjonen, utviklet til og med organene som kjennetegner en arbeiderstat, nemlig arbeiderråd, eller sovjeter. Den videre utvikling av marxismen ved folk som Lenin og Luxemburg var også resultater av historiske erfaringer, for eksempel var sistnevntes glimrende bok om massestreiken et resultat av kampene i Russland og Polen i løpet av 1905.
   Et nytt vendepunkt skjedde da Stalin forsøkte å utslette Den bolsjevikske revolusjonens tradisjon. Trotski fikk til oppgave å føre dens forsvar. Han gjorde dette på en glimrende måte, inntil han ble myrdet i 1940. Men på slutten av Den andre verdenskrig sto Den Fjerde Internasjonalen, som han dannet, overfor en ny og avgjørende utfordring, nemlig hvordan reagere på en situasjon som var radikalt annerledes enn hva dens grunnlegger hadde forestilt seg. Dette skapte spesielle vanskeligheter fordi bevegelsen hadde tapt den intellektuelle kjempen som hittil hadde ledet den.

Før sin død hadde Trotski kommet med en rekke spådommer. Fire av disse skulle bli utfordret av realitetene etter Den andre verdenskrig.

(1) Han spådde at det stalinistiske regimet i Russland ikke kunne overleve krigen. Trotski hevdet således i artikkelen ‘Arbeiderstaten, Thermidor og Bonapartisme’ den 1. februar 1935 at stalinismen, som en form for bonapartisme, ‘ikke kan opprettholde seg selv særlig lenge; en kule som balanserer på toppen av en pyramide må uunngåelig rulle ned på den ene eller andre siden’; dermed ville ‘det stalinistiske regimets uunngåelige kollaps’ følge.
   Ett utfall kunne være en gjeninnføring av kapitalismen. I avhandlingen ‘War and the Fourth International’ [Krig og Den Fjerde Internasjonalen, o.a.] fra 10. juni 1934 skrev Trotski at ‘hvis krigen forlenges og verdensproletariatet fortsetter å være passivt, så ikke bare kan, men må de indre sosiale motsetningene i Sovjetunionen føre til en borgerlig bonapartistisk kontrarevolusjon.’
   8. juli 1936 foreslo han et annet scenario:

Det er kun én måte Sovjetunionen vil kunne komme fra en krig på uten å tape, og det er hvis det blir hjulpet av revolusjon i Vest og i Øst. Men den internasjonale revolusjonen, den eneste måten å redde Sovjetunionen på, vil på samme tid være sovjetbyråkratiets dødsstøt.

   Uansett hvilket perspektiv som legges til grunn, så er det klart at Trotski i så stor grad var overbevist om det stalinistiske regimets ustabilitet at han den 25. september 1939 skrev i artikkelen ‘Sovjetunionen i Krig’ at å betrakte det russiske regimet som et stabilt klassesystem ville være ‘å gjøre oss selv til latter’ fordi det på den tida ‘bare var noen få år eller noen få måneder før dets ynkelige fall’.
   De faktiske forhold på slutten av Den andre verdenskrig var ganske annerledes. Det stalinistiske regimet kollapset ikke. Faktum var at det etter 1945 stadig ble styrket gjennom å ekspandere inn i Øst-Europa.

(2) Trotski trodde at kapitalismen var inne i en krise som bare kunne ha døden som utgang. Resultatet var at produksjonen ikke kunne utvides og, forbundet med dette, det kunne ikke bli noen seriøse sosiale reformer eller noen vekst i massenes levestandard. I 1938, i The Death Agony of Capitalism and the Tasks of The Fourth International [Kapitalismens dødsangst og oppgavene for Den Fjerde Internasjonalen, o.a.] skrev Trotski at den vestlige verden var:

… inne i en epoke med kapitalisme i forfall: når det generelt ikke kan komme på tale med systematiske sosiale reformer og noen heving av massenes levestandard… når ethvert seriøst krav fra proletariatet og selv ethvert seriøst krav fra småborgerskapet uvegerlig strekker seg hinsides rammene til de kapitalistiske eiendomsforholdene og den borgerlige staten.

   Likevel, etterkrigstidas verdenskapitalisme opplevde ikke noen generell stagnasjon eller forfall. Den vestlige kapitalismen utvidet seg massivt, og ved siden av dette så vi en oppblomstring av reformismen. Som Mike Kidron har pekt på: ‘Systemet som helhet har aldri vokst så raskt og i så lang tid som etter krigen - dobbelt så fort mellom 1950 og 1964 som mellom 1913 og 1950, og ytterligere nær femti prosent raskere enn i løpet av generasjonen før det igjen’.
   Konsekvensen var at istedenfor å falle fra hverandre så dukket de sosialdemokratiske og kommunistiske partiene i etterkrigsperioden opp større i antall og med mer støtte enn noengang før. Reformismen blomstret på grunnlag av en økende levestandard.
   I Storbritannia, for eksempel, representerte Attlee-regjeringen reformismens høydepunkt. Den ble dannet i 1945 og var ikke bare den første flertallsregjeringen dannet av Labour [det britiske Arbeiderpartiet, o.a.], men den representerte høydepunktet i Labours historie. Uansett hvilke myter som har blitt spunnet rundt Labour-regjeringen av 1945-51, så er det ingen tvil om at den var den mest effektive reformistiske Labour-regjering av dem alle.
   Under Attlee hadde arbeidere og familiene deres det mye bedre enn før krigen. Regjeringen opprettholdt et høyt utgiftsnivå når det gjaldt sosiale tjenester; i budsjettet i april 1949 ble det bevilget 465 millioner pund til matsubsidier, en formidabel sum som gjorde mye for å holde levekostnadene nede for arbeidsfolk. Og full sysselsetting og relativt lav inflasjon var naturligvis svært fordelaktig for arbeiderne.
   Full sysselsetting var én faktor som sikret masseoppslutning om regjeringen. Arbeidsledigheten var ekstremt lav gjennom hele perioden Labour satt ved makten (unntatt under brenselskrisa vinteren 1947, da den nådde 3 prosent). Det var tre og en halv million flere arbeidere sysselsatt i juni 1951 enn seks år tidligere. En annen faktor var velferdsstaten med flaggskipet National Health Service [den britiske statlige helsetjenesten, o.a.].
   Labours popularitet hos arbeiderne forble høy. I 43 tilleggsvalg tapte det bare én parlamentsplass! Videre ga parlamentsvalget i oktober 1951 Labour den høyeste stemmeandelen som ett parti noen gang har oppnådd — 13 948 605 stemmer, eller 49,8 prosent av det totale stemmeantallet. Bare valgsystemets særegenheter ga toryene [det britiske konservative partiet, o.a.] flertall i parlamentet. Til tross for nød og rasjonering på hjemmebane, og kriger ute, så beholdt Labour sin støtte.
   Og Storbritannia var ikke noe unntak. Gjennom hele Europa ble levestandarden høynet. Full sysselsetting, eller nesten full sysselsetting, vedvarte. Systematiske reformer ble oppnådd, og reformistiske massepartier forsvant ikke gradvis. I Tyskland, Frankrike, Spania, Norge, Sverige, Danmark og andre land satt sosialdemokratiske partier ved makten i en lang periode.

(3) Ved å bruke sin teori om den permanente revolusjon, hevdet Trotski at i tilbakestående, underutviklede land kunne borgerlige demokratiske oppgaver — nasjonal frigjøring og jordbruksreformer — bare bli fremmet gjennom arbeiderklassens makt.
   Dette ble også motbevist gjennom faktiske hendelser. I Kina, verdens folkerikeste land, ledet Mao et stalinistisk parti som var totalt atskilt fra arbeiderklassen. Likevel oppnådde det å forene landet, oppnå uavhengighet fra imperialismen og innføre landreformer. Tilsvarende prosesser fant sted andre steder så som på Cuba og i Vietnam.

(4) Endelig, hvis alle de tre prognosene over hadde vist seg å være korrekte, så ville det ikke ha vært noen framtid verken for stalinismen eller reformismen, og feltet ville ha blitt lagt åpent for en ekstremt rask framgang for Den Fjerde Internasjonalen. På dette grunnlaget var Trotski overbevist om at denne hadde en stor framtid i møte de kommende årene.
   Den 10. oktober 1938 skrev han:

Menneskeheten har blitt fattigere enn for 25 år siden, mens ødeleggelsesmidlene har blitt uendelig mye kraftigere. I de aller første månedene av krigen vil derfor en stormfull reaksjon mot sjåvinismens stank settes inn blant de arbeidende massene. De første ofrene for denne reaksjonen vil, sammen med fascismen, være partiene til Den Andre og Tredje Internasjonalen. Deres kollaps vil være betingelsen for en fornyet revolusjonær bevegelse, som for sin utkrystallisering ikke vil finne noen annen akse enn den Fjerde Internasjonalen. Dens trente kadre vil lede arbeiderne til en stor offensiv.

   Trotski hadde allerede uttalt at:

Når hundreårsjubiléet for Det kommunistiske manifest [d.v.s. 1948] blir feiret, vil Den Fjerde Internasjonalen ha blitt den avgjørende revolusjonære kraft på vår planet.

   Den 18. oktober 1938, i en tale med tittelen ‘Grunnleggelsen av Den Fjerde Internasjonalen’, understreket Trotski poenget:

Ti år! Bare ti år! Tillat meg å avslutte med en spådom: i løpet av de neste ti årene vil programmet til Den Fjerde Internasjonalen bli en veiviser for millioner, og disse revolusjonære millioner vil vite hvordan de stormer himmel og jord.

   Gjentatte kommentarer om det samme temaet gjør det til en kjensgjerning at hans uttalelser om den Den Fjerde Internasjonalens raske seier ikke bare var ubetenksomme bemerkninger, men de utgjorde en sammenhengende tråd inntil hans død.
   Dessverre var denne spådommen også grunnløs fordi hans prognoser når det gjaldt Russland, den vestlige kapitalismen og Den tredje verden alle ble motbevist av hendelsene etter 1945. Det ble igjen veldig liten plass for Den Fjerde Internasjonalen — de trotskistiske organisasjonene forble knøttsmå og med så godt som ingen innflytelse i arbeiderklassen.

Det er nødvendig med en foreløpig bemerkning angående måten vi trotskister burde betrakte Trotski på. Han var en politisk kjempe blant oss: organisatoren av Oktoberrevolusjonen, lederen av Den røde hær, og lederen, sammen med Lenin, av Den Kommunistiske Internasjonalen.
   Ved å ta for seg situasjonen i Storbritannia i 1926, Den kinesiske revolusjon i 1925-27, Tyskland under nazistenes framvekst, Frankrike 1936 eller Spania 1931-38, så utviste Trotski gang på gang en fantastisk evne til å analysere kompliserte situasjoner, å se for seg framtidige utviklingstrekk, og å foreslå den nødvendige strategien.
   Trotskis ord var ofte profetiske. I mange tilfeller besto hans analyser historiens test på en glimrende måte. Ingen av de andre store marxistiske tenkerne overgikk ham når det gjaldt evnen til å bruke den historisk-materialistiske metode, å lage en syntese av økonomiske, sosiale og politiske faktorer, å se disse i sammenheng med massepsykologien til millioner av mennesker, og fatte viktigheten av den subjektive faktor — rollen som ble spilt av arbeiderpartiene og arbeiderlederne i de store begivenhetene. Trotskis History of the Russian Revolution [Den russiske revolusjons historie, o.a.] rager over all annen marxistisk historieskrivning. Den er et analytisk og kunstnerisk monument av en rikdom og skjønnhet man ikke tidligere hadde sett maken til.
   Trotskis skrifter fra årene 1928-40 — artiklene, essayene og bøkene om utviklingen i Tyskland, Frankrike og Spania — er blant de mest briljante marxistiske skriftene. De er i samme divisjon som Karl Marx’ beste historiske skrifter, Louis Bonapartes Attende Brumaire og Klassekampen i Frankrike. Trotski begrenset seg ikke til å analysere situasjoner, men la fram en klar aksjonslinje for proletariatet. Når det gjelder strategi og taktikk er hans skrifter ekstremt verdifulle revolusjonære brukerhåndbøker, sammenlignbare med de beste som Lenin skrev.
   En annen perle blant Trotskis verker er hans skrifter om Tyskland i årene før Hitler kom til makten. På den tida var Tyskland landet med den viktigste arbeiderbevegelsen i verden. Det var i ferd med å gå inn i en dyp nedgangsperiode og sosial krise, hvilket var bakgrunnen for nazibevegelsens raske vekst. Stilt overfor dette mobiliserte Trotski all sin energi og kunnskap. I denne perioden skrev han utallige små bøker, pamfletter og artikler som analyserte den tyske situasjonen. De er blant de mest fremragende skriftene han førte i pennen. En slik evne til å forutse tingenes utvikling finnes ikke noe annet sted. Han advarte mot katastrofen som ville følge av nazistenes vekst og som truet ikke bare den tyske, men også den internasjonale arbeiderklassen. Hans oppfordringer om å aksjonere for å stoppe dem, for en enhetsfront av alle arbeiderbevegelsens organisasjoner, ble viktigere og viktigere. Tragisk nok ble ikke hans profetiske advarsler eller oppfordringer fulgt. Stemmen hans var et rop i mørket. Verken Kommunistpartiet (KPD) eller Det sosialdemokratiske partiet (SPD) gjorde noe. Hvis Trotskis analyser og aksjonsforslag hadde blitt akseptert, ville dette århundrets påfølgende historie ha sett totalt annerledes ut. Trotskis analyse av de tyske hendelsene var spesielt imponerende sett i lys av at forfatteren var langt unna der scenene utspant seg. Likevel greide han å følge med hver dags hendelser. Når man leser Trotskis skrifter fra årene 1930-33, gir deres konkrete preg et klart inntrykk av at forfatteren må ha bodd i Tyskland, og ikke langt borte på den tyrkiske øya Prinkipo.
   I de bekmørke dagene på 1930-tallet skinte Trotski for oss som en tindrende ledestjerne. Med nazistenes skremmende framgang og Moskva-prosessenes spill for galleriet, der lederne for Oktoberrevolusjonen, Bolsjevikpartiet og Komintern ble fordømt som naziagenter, var vår ideologiske og følelsesmessige avhengighet dyp og forståelig. Vi var ganske overbeviste, og rettmessig så, om genialiteten i hans analyser av den totale situasjonen og av strategiene og taktikkene han utviklet for å møte den.

Etter krigen var det virkelig uutholdelig smertefullt å innse at Trotskis prognoser om det stalinistiske regimets framtid og den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen i det kapitalistiske Vesten samt i det tilbakestående Øst, ikke ble oppfylt. Å gjenta Trotskis ord bokstav for bokstav mens man unngikk å se virkeligheten i øynene var på samme tid en overdreven hedring av og en fornærmelse mot ham. Det var å behandle Trotski som en supra-historisk person; det passer for en religiøs sekt, men ikke for den vitenskapelige sosialismens, marxismens, disipler. Med tungt hjerte må vi minnes uttrykket tilegnet Aristoteles: ‘Platon er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere.’
   At Den Fjerde Internasjonalens ledelse i det store og det hele nektet å innse at sentrale prognoser hadde blitt imøtegått av virkeligheten er forståelig, men likefullt en alvorlig feil. Å innse sannheten var en forutsetning for å kunne besvare spørsmålet ‘hvorfor slo ikke prognosene til?’. Det å stille det riktige spørsmålet utgjør 90 prosent av det å finne svaret. Epler falt ned fra trær lenge før Isaac Newton, men først da han stilte spørsmålet ‘hvorfor?’ førte det til utarbeidelsen av tyngdeloven.
   For å komme over krisa i verdenstrotskismen måtte man identifisere avgrunnen mellom Trotskis prognoser og virkeligheten. Det skjedde nødvendigvis ikke.
   Ta Trotskis første spådom. Som sitert over så trodde han at det stalinistiske regimet ikke kunne overleve krigen. Når Stalin likevel fortsatte å kontrollere Russland, var konklusjonen til James P Cannon, leder for trotskistene i USA, at krigen derfor ikke hadde sluttet!

Trotski spådde at Sovjetunionens skjebne ville bli bestemt i krigen. Det forblir vår bestemte overbevisning. Det er bare det at vi er uenige med noen mennesker som ubetenksomt tror at krigen er over. Krigen har bare gjennomgått ett stadium og er nå inne i en prosess av omgruppering og reorganisering for det andre stadiet. Krigen er ikke over, og revolusjonen som vi sa ville oppstå fra krigen i Europa er ikke tatt av dagsordenen. Den har bare blitt forsinket og utsatt, først og fremst av mangel på et tilstrekkelig sterkt revolusjonært parti.

   Dette var et ekstremt tilfelle av skolastisisme. I Middelalderen, da skolastikerne debatterte hvorvidt olje frøs om vinteren, benyttet de seg ikke av en enkel test, nemlig å sette en beholder med olje i snøen og observere den, men lette isteden etter et sitat om emnet fra Aristoteles.
   Elleve måneder etter krigens slutt ble det klart selv for trotskistene som hadde de største skylappene at det stalinistiske regimet hadde overlevd krigen. Men de insisterte fortsatt på at regimet var i en ustabil tilstand. Således slo Fourth International i april 1946 fast at:

Uten frykt for overdrivelse kan man si at Kreml ikke har stått overfor en mer kritisk situasjon hjemme og ute enn det gjør i dag.

    For å støtte opp om denne påstanden, ble følgende anekdote brukt:

… det hendte på et massemøte med Kalinin ved talerstolen at en kvinne reiste seg opp for å forlange en forklaring på hvorfor hun hadde på seg så fine polerte sko mens massene måtte gå barføtt eller i bastsko. Dette var virkelig dristig! Det indikerer i hvilken grad mishaget har vokst blant massene mot byråkratiske privilegier.

   Men, istedenfor å beskrive de elendige forholdene i etterkrigstidas Russland, som jeg sa til Ernest Mandel, et ledende medlem av Den Fjerde Internasjonalen, da jeg møtte ham i september 1946 i Paris, så hadde denne historien blitt trykket mange år tidligere. Faktisk handlet det om en hendelse som hadde inntruffet mer enn et kvart århundre tidligere!
   Likevel fortsatte Den Fjerde Internasjonalens konferanse i april 1946 å framholde at:

Bak en tilsynelatende makt som aldri tidligere har vært oppnådd, lurer virkeligheten der Sovjetunionen og det sovjetiske byråkratiet har gått inn i den kritiske fasen av sin eksistens.

   Trotskis spådom om et stalinistisk kollaps var en uunngåelig konsekvens av hans analyse av Russlands klassekarakter. Hvis spådommen var gal måtte man nødvendigvis sette spørsmålstegn ved hans opprinnelige analyse. Om så var tilfellet, var det nødvendig med en ny forklaring på det stalinistiske byråkratiet. En måte å tilnærme seg denne oppgaven på var å se på de øst-europeiske landene som hadde blitt tatt over av Stalin, land som snart ble remodellert som nesten eksakte kopier av Russland selv, og spørre seg hvilken klassenatur de hadde.
   Den Fjerde Internasjonalen aksepterte helt og holdent Trotskis syn om at Russland var en arbeiderstat, en ‘degenerert arbeiderstat’, en arbeiderstat forvrengt av et herskerbyråkrati. Men hvis Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, og så videre, var av samme natur som Russland, fulgte det ikke av dette at Stalin hadde gjennomført en revolusjon i Øst-Europa? Var han ikke dermed revolusjonær framfor kontrarevolusjonær? Det holdt ikke. Til å begynne med løste lederne i Den Fjerde Internasjonalen selvmotsigelsen veldig enkelt: til tross for likhetene mellom dem så var østblokklandene fortsatt kapitalistiske land, mens Russland var en arbeiderstat.
   Mandel uttalte i september 1946 at ‘alle folkedemokratiene’, inkludert Jugoslavia, var kapitalistiske land. Stalinistene gjennomførte ikke noen revolusjon i Øst-Europa, men en kontrarevolusjon. For bare å sitere hva han skrev om Jugoslavia og Albania: ‘I disse to landene behøvde ikke det sovjetiske byråkratiet å utføre noen konsistent kontrarevolusjonær aktivitet; de innfødte stalinistene påtok seg dette selv.’ I begge land hadde stalinistene konstruert ‘et nytt borgerlig statsapparat’.
   Den Fjerde Internasjonalen fortsatte med den samme linja i forhold til Øst-Europa i ytterligere to år. Resolusjonen til Den Fjerde Internasjonalens Andre Verdenskongress i april 1948 sier om klassenaturen til ‘folkedemokratiene’ (Jugoslavia inkludert) at ‘disse landene beholder sin grunnleggende kapitalistiske struktur… Således, samtidig som de vedlikeholder borgerlige funksjoner og struktur, så representerer "buffer"-landenes tilstand på samme tid en ekstrem form for bonapartisme.’ Den fortsatte: ‘"Folkedemokratiene" er kapitalistiske land med "ekstreme former for bonapartisme", "politidiktaturer", og så videre. Derfor kunne ødeleggelsen av kapitalismen bare bli utført av "massenes revolusjonære handling" som ennå ikke var et faktum siden en revolusjon krever voldelig ødeleggelse av den byråkratiske statsmaskinen.’ Du kunne således ikke forsvare noen av disse statene, men måtte overholde den ‘strengeste revolusjonære defaitisme’.
   To måneder seinere, da Tito brøt med Stalin, gjorde Den Fjerde Internasjonalen en saltomortale: Jugoslavia var ikke lenger et kapitalistisk land under et politi-bonapartistisk diktatur, men en autentisk arbeiderstat. Den 1. juli 1948 utstedte Det internasjonale sekretariatet i Den Fjerde Internasjonalen et ‘Åpent Brev til Jugoslavias Kommunistparti’: ‘Dere holder en mektig kraft i hendene deres hvis dere bare holder ut på veien til den sosialistiske revolusjonen’, og bemerket avslutningsvis ‘løftet om seierrik motstand fra et revolusjonært arbeiderparti mot Kreml-maskinen… Lenge leve Den jugoslaviske sosialistiske revolusjon’. Dette var en like grunn analyse som det første standpunktet og overså Titos skryt på Det jugoslaviske kommunistpartis Femte Kongress i 1948 om at han og vennene hans visste hvordan de skulle håndtere ‘troskist-fascistene’ ved å føre dem for Folkets Rett og ilegge dem den øverste straff. Som Borba formulerte det 4. juli 1948:

En håndfull trotskister, som i krigen viste sitt sanne ansikt som kollaboratører og agenter for invasjonsmakten, endte skamfulle foran Folkets Rett.

   Når kollbøtter som dette kunne finne sted så lett, så førte Michel Pablo, Den Fjerde Internasjonalens generalsekretær, den nye linja om at Russlands østblokk var former for arbeiderstater til det ekstreme. I 1949 introduserte han idéen om ‘århundrer med deformerte arbeiderstater’. I april 1954 skrev Pablo, ‘Fanget mellom den imperialistiske trussel og Verdensrevolusjonen, var Sovjet-byråkratiet på linje med Verdensrevolusjonen’. Videre bar Sovjet-byråkratiet med seg, og ville fortsette å bære med seg, avbyråkratiseringen og den ‘totale og faktiske liberaliseringen av regimet’. Pablo ble en forsvarer av stalinismen. Hvis det skulle bli ‘århundrer med deformerte arbeiderstater’, hvilken rolle fantes det for trotskisme eller arbeiderrevolusjon? Stalinismen ble gjort tilsynelatende progressiv og trotskismen ble gjort irrelevant.
   Julian Posadas, argentinsk trotskist og leder av én versjon av Den Fjerde Internasjonalen, gikk lengre enn Pablo i å betegne forskjellige land som arbeiderstater. I tillegg til de øst-europeiske landene, Cuba, Kina, Nord-Vietnam, Nord-Korea og Ytre Mongolia, oppdaget Posadas at en hel rekke av andre land var arbeiderstater. Posadas erklærte:

... Internasjonalen må nøye følge utviklingen til en rekke land i Afrika [og] Asia, som utvikler seg til arbeiderstater, så som Syria, Egypt, Irak, Mali, Guinea, Kongo Brazzaville, og så videre, for å bestemme når de går over til å være arbeiderstater.

   Perverst nok så Posadas med entusiasme fram til en verdensomspennende atomkrig. Han oppfordret Sovjetunionen til å bruke atombomber mot USA. En ‘Ekstraordinær Konferanse’ til Den Fjerde Internasjonalen i 1962 erklærte:

… atomkrig er uunngåelig. Den vil tilintetgjøre kanskje halve menneskeheten; den kommer til å ødelegge en enorm mengde menneskelig rikdom. Det er svært mulig. Atomkrigen kommer til å framprovosere et sant helvete på jord. Men den vil ikke hindre kommunismen. Kommunismen er en oppnådd nødvendighet, ikke på grunn av de materielle godene som blir produsert, men fordi den er i menneskers bevissthet. Når menneskeheten reagerer og arbeider på en kommunistisk måte, slik den fungerer, så er det ingen atombombe som er i stand til å snu tilbake det som den menneskelige bevissthet har oppnådd og lært…
   Historien, i sin voldelige, krampaktige form, viser at kapitalismen har kort tid igjen. Kort tid. Vi kan fullstendig samvittighetsfullt og sikkert si at hvis arbeiderstatene oppfyller sin historiske plikt om å hjelpe revolusjonene i koloniene, så har kapitalismen mindre enn ti år igjen å leve. Dette er en dristig uttalelse, men den er fullstendig logisk. Kapitalismen har mindre enn ti år igjen å leve. Hvis arbeiderstatene setter igang med å støtte revolusjonene i koloniene med all sin kraft, så har kapitalismen mindre enn fem år igjen å leve, og atomkrigen vil vare i svært kort tid.

   Halve menneskeheten vil utryddes! Men det gjør ingenting: kommunismens seier er sikret!

Vi forbereder oss selv til et stadium der vi før atomkrigen skal kjempe for makten, i løpet av atomkrigen skal vi kjempe for makten og vi skal ha makten, og umiddelbart etter atomkrigen skal vi ha makten. Atomkrigen har ingen begynnelse og ingen slutt, fordi atomkrig er revolusjon på samme tid i hele verden; ikke som en kjedereaksjon, men samtidig. Samtidighet betyr ikke samme dag og samme time. Store historiske hendelser skulle ikke bli målt i timer og dager, men i perioder… Arbeiderklassen alene vil holde seg ved like, den vil umiddelbart måtte søke samhold og sentralisering…
   Etter at ødeleggelsen har satt igang vil massene dukke opp i alle land — på kort tid, på få timer. Kapitalismen kan ikke forsvare seg selv i en atomkrig unntatt ved å putte seg selv i huler og ved å forsøke å ødelegge alt den kan. Massene, derimot, vil komme ut, vil måtte komme ut, fordi det er den eneste måten å overleve på, ved å beseire fienden… Kapitalismens apparat, politiet, hæren, vil ikke være i stand til å stå imot… Det vil være nødvendig å organisere arbeidernes makt umiddelbart…

   Ifølge denne logikken, hvis en hydrogenbombe falt ned over London, så skulle restene av arbeiderklassen, paralysert av frykt og avmakt, ta makten! På denne måten gjøres marxismen om fra å være en veiviser til å være en lykkeamulett! Fra arbeiderstater hvor arbeiderne ikke har noen makt, ingenting de skulle ha sagt, til arbeiderrevolusjon som et resultat av kjernefysisk ødeleggelse av arbeiderne! Hvilket ideologisk tilbakeskritt. I det 19. århundre ble utopisk sosialisme etterfulgt av vitenskapelig sosialisme — marxisme — men nå var marxismen i ferd med å bli erstattet av ‘mirakelsosialisme’!
   Mandel, Pablo og Posadas kom fra den samme stallen — dogmatisk trotskisme som holdt fast ved Trotskis ord mens ordene ble tømt for innhold.
   Hva så med Trotskis andre spådom angående verdenskapitalismens skjebne? Stilt overfor en oppgangstid under oppseiling som skulle bli den lengste i kapitalismens historie, erklærte Den Fjerde Internasjonalens konferanse i april 1946 at:

… det er overhodet ingen grunn til å anta at vi står overfor en ny epoke med kapitalistisk stabilisering og utvikling… Krigen har forverret kaoset i den kapitalistiske økonomien og har ødelagt de siste mulighetene for en relativt stabil likevektstilstand i sosiale og internasjonale forhold.

   Videre:

Gjenopplivingen av økonomisk aktivitet i kapitalistiske land svekket av krigen, og spesielt kontinentale europeiske land, vil bli kjennetegnet av et spesielt lavt tempo som vil holde økonomiene deres på nivåer som grenser til stagnasjon og svekkelse.

   Det ble innrømmet at ‘den amerikanske økonomien snart ville oppleve en relativ oppgang…’ men denne oppgangen ville bli kortlivet: ‘De Forente Stater vil deretter gå mot en ny økonomisk krise som vil bli mer dyptgående og vidtrekkende enn den i 1929-33, med langt mer ødeleggende ettervirkninger på verdensøkonomien.’ Utsiktene for britisk kapitalisme var ‘en langvarig periode med alvorlige økonomiske vanskeligheter, oppstand, og partielle og generelle kriser’. Hvordan ville forholdene bli for verdens arbeidere? ‘Proletariatet [vil] fortsette å arbeide under langt verre levekår enn dem det opplevde før krigen’.
   En stigende revolusjonær bølge var under disse forholdene uunngåelig på grunn av:

… motstanden til proletariatet, som forlanger en forbedring av levekårene, en forbedring som er uforenlig med muligheten til å gjenopplive kapitalismen.
   Hvis krigen ikke umiddelbart i Europa skapte et revolusjonært oppsving av det omfang og det tempo vi forutså, er det likevel ikke til å nekte for at den ødela den kapitalistiske likevektstilstand på verdensbasis, og således åpner opp for en lang revolusjonær periode…

   Verdenskapitalismens stagnasjon og massearbeidsløshet ville skape en generell revolusjonær situasjon:

Det som vi står overfor nå er en verdensomspennende krise som går hinsides alt vi kjenner til i fortiden og et verdensomspennende revolusjonært oppsving under oppseiling, vel å merke med forskjellig tempo i forskjellige deler av verden, men som ustoppelig utøver gjensidig påvirkning fra et senter til et annet, og således danner grunnlaget for et langt revolusjonært perspektiv.

   I 1946 spådde Den Fjerde Internasjonalen at den revolusjonære bølgen ville bli mye bredere og høyere enn den som fulgte den første verdenskrigen:

Etter Den første verdenskrig ble den revolusjonære kampens kurve i utgangspunktet kjennetegnet ved et kortvarig og utløst oppsving, som nådde sitt høydepunkt våren 1919, og ble fulgt av en skarp og sammenhengende nedgang, kun avbrutt av et nytt og veldig kort oppsving i 1923.
   Denne gangen begynner den revolusjonære kampens kurve med en rask og nølende oppgang, avbrutt av mange svingninger eller delvise tilbakeskritt, men dens generelle tendens er oppadgående. Viktigheten til denne kjensgjerning er åpenbar. Mens bevegelsen etter Den første verdenskrig fra første stund led under byrden av innledende nederlag, framfor alt i Tyskland, lider den nåværende bevegelsen tvert imot under det faktum at ikke på noe tidspunkt hittil har proletariatets fulle kraft blitt kastet ut i kamp. Nederlagene er derfor kortvarige og relative i karakter, de setter ikke etterfølgende hendelsers utvikling i fare, og de kan bli nøytraliserte ved at kampen går over til et mer framskredent stadium.

   Det eneste andre alternativet man så for seg var at, hvis ikke den revolusjonære bølgen førte til proletarisk seier, ville det borgerlige demokratiet i løpet av kort tid bli erstattet av nye fascistiske regimer:

Fra det øyeblikk det tar tilbake sitt eget undertrykkende apparat, og de økonomiske og sosiale forholdene truer eksistensen av dets system, vil storborgerskapet svare enhver handling fra de proletære massene med kun større og større finansielle bevilgninger til de nyfascistiske lederne. Deres eneste vanskelighet her vil være når det gjelder valgmuligheter; for hvis vi nøye studerer den politiske situasjonen i de forskjellige europeiske landene finner vi allerede, på den politiske arena, ikke én, men flere figurer som er morgendagens potensielle Dorioter, Mussolinier og Degrelle’er. På denne måten eksisterer den fascistiske fare allerede på hele kontinentet.

   I 1947 skrev Mandel en artikkel som kom til følgende konklusjoner:

… det følgende [er] kjennetegnene til produksjonssyklusen under kapitalistisk forfall:

(a) Krisene varer lenger, er mer voldelige og bærer med seg en mye lengre stagnasjon enn perioden med gjenoppliving og blomstring. Framvoksende kapitalisme framsto som en lang blomstringstid, avbrutt av korte kriseperioder. Kapitalisme under forfall framstår som en lang krise avbrutt av oppkvikninger som er mer og mer ustabile og kortvarige.

(b) Verdensmarkedet opphører å ekspandere globalt. Det er ikke lenger noen oppgang på verdensbasis. Oppsplittingen av verdensmarkedet eller den voldelige tilintetgjørelsen av en konkurrent muliggjør alene utvikling av en feberaktig oppgang i enkelte kapitalistiske land.

(c) Det er ikke lenger noen allmenn utvikling av produktivkreftene på nasjonalt nivå. Selv under periodene med ‘blomstring’ utvikler enkelte bransjer seg kun på bekostning av andre bransjer. Framskritt innen teknologi er ikke lenger eller er bare delvis tatt i bruk i produksjonen.

(d) Det er ikke lenger noen allmenn forbedring av industriarbeidernes levestandard fra én gjenoppliving av kapitalismen til en annen. Dette utelukker naturlig nok verken en relativ ‘forbedring’ mellom en krise og gjenopplivingen, eller en relativ forbedring i de arbeidslediges, bøndenes, o.s.v., stilling, som i løpet av ‘gjenopplivingen’ har blitt omformet til industriarbeidere.

   Hvilken fantasiverden!
   Enhver som i dag for første gang leser de ovenstående uttalelsene til Mandel, Pablo, Posadas og Den Fjerde Internasjonalen må være sjokkert over at rasjonelle mennesker kunne gå med slike illusjoner. Det er ingen som er så blind som den som ikke vil se. De ledende medlemmene til den trotskistiske bevegelsen gjorde enorme anstrengelser for å unngå å se virkeligheten. Når man ser tilbake kan man ikke annet enn å bli overrasket. Men for å forstå hvorfor de ledende trotskistene nektet å se virkeligheten i øynene, må man forstå hvor mye smerte denne virkeligheten pådro dem, ved å knuse de store forhåpningene de hadde. Den trotskistiske bevegelsen opptrådte som de kristne sektene i det 16. og 17. århundre som tviholdt på Middelalderens gamle idéer da den verdenen var i oppløsning og den nye kapitalistiske verdenen fremdeles holdt på å bli opprettet. Deres heksebrenning var en irrasjonell handling, men den kan bli rasjonelt forklart.
   Hvordan man enn forstår Mandels, Pablos og Posadas’ motiver, så kan de ikke rettferdiggjøres. For marxister er regel nummer én at hvis du vil forandre virkeligheten, så må du forstå den. Forvirringen i trotskistbevegelsens rekker, sikksakkbevegelsene, splittelsene, var et uunngåelig resultat av det å ikke fatte den virkelige situasjonen som arbeiderklassen befant seg i. De prøvde å stake ut en kurs med et kart som var håpløst foreldet. På denne måten gikk trotskismen inn i en blindgate. Bevegelsens allmenne krise krevde en radikal revurdering av menneskehetens perspektiver.

De få kameratene som startet Den internasjonale sosialistiske tendensen var ikke forberedt på å bruke marxismen som en erstatning for virkeligheten, men tvert imot ønsket de at den skulle være et våpen for å hjelpe til med å mestre denne virkeligheten. I årene 1946-48 måtte vi bryne oss på svært vanskelige spørsmål. Vi måtte være klare på at vi videreførte en tradisjon — at vi var etterfølgerne til Marx, Lenin og Trotski — men at vi måtte møte nye situasjoner. Det var både en fortsettelse og en ny begynnelse. Intellektuell hardførhet betyr ikke dogmatisme; å fatte en virkelighet i forandring betyr ikke vaghet. Vår kritikk av ortodoks trotskisme ble unnfanget som en tilbakevending til klassisk marxisme.
   Diskusjonen som følger under vil ikke tilnærme seg problemstillingene på grunnlag av etterpåklokskap. Etterpåklokskapens syn er alltid perfekt. Vi skal måtte se hvordan tre teorier utviklet seg som en reaksjon på begivenheter som inntraff kort tid etter Den andre verdenskrigens slutt — teoriene om statskapitalisme, den permanente våpenøkonomi og avbøyd permanent revolusjon. De tre områdene disse omhandlet — Russland og Øst-Europa, framskredne kapitalistiske land og Den tredje verden — dekket hele kloden.
   Her vil hvert spørsmål innledningsvis bli behandlet separat. Bare seinere vil det være mulig å finne deres innbyrdes sammenheng og således forklare det totale mønsteret i utviklingen. Bare ved å stå på toppen av et fjell og se ned kan man se hvordan de forskjellige stiene går sammen.

[ Kapittel 2 ] [ Innhold ]