En annen problemstilling som etterkrigstidas trotskister hadde vanskeligheter med å forstå gjaldt utviklingen i Den tredje verden. Trotskis teori om den permanente revolusjon så for seg en svekkelse av imperialismen og sosiale forandringer i land i Den tredje verden. Dette skulle drives fram av arbeiderklassens kamp for å fullføre de borgerlige revolusjonenes oppgave, men denne kampen skulle på samme tid fortsette helt til den ble en kamp for sosialisme. Spørsmålet om hvorvidt Trotskis teori om den permanente revolusjon var tilstrekkelig til å kunne forklare den viktige utviklingen i Den tredje verden kom skarpest til syne i Maos Kina og Castros Cuba. Gjaldt teorien her? Dette spørsmålet kunne besvares verken med ‘ja’ eller ‘nei’. Det var mange fellestrekk mellom Trotskis teori og det som skjedde i disse to landene, men det var også radikale avvik på noen områder. Dermed oppsto det et behov for å utarbeide en teori som kunne favne om begge disse aspektene. Resultatet var teorien om avbøyd permanent revolusjon.

Til tross for dets ‘kommunistiske’ merkelapp spilte ikke den industrielle arbeiderklassen noen som helst rolle i seieren til Maos kinesiske kommunister over det nasjonalistiske Kuomintang i 1949. Til og med Det kinesiske Kommunistpartiet selv var fullstendig fritt for arbeiderklasseelementer. Maos stigning i partirekkene skjedde samtidig med at det opphørte å være et arbeiderklasseparti. Mot slutten av 1926 var minst 66 prosent av medlemmene arbeidere, ytterligere 22 prosent var intellektuelle, og bare 5 prosent var bønder. Innen november 1928 hadde prosentandelen av arbeidere falt med mer enn fire femtedeler til kun 10 prosent. En offisiell rapport innrømte at partiet ‘ikke hadde en eneste sunn partikjerne blant industriarbeiderne’. Et år seinere utgjorde arbeidere bare 3 prosent av medlemsmassen, og dette falt til praktisk talt null innen slutten av 1930. Derfra og inntil Maos endelige seier hadde partiet så godt som ingen industriarbeidere.
   I en periode på noen år begrenset partiets aktivitet seg til bondeoppstander dypt inne i provinsene i det sentrale Kina, der det etablerte en kinesisk rådsrepublikk; seinere, etter et militært nederlag i de sentrale provinsene i 1934, flyttet det til det nordlige Shensi i nord-vest. Ikke i noen av disse områdene fantes det noen nevneverdig arbeiderklasse. Et organ i Komintern overdrev ikke da det skrev: ‘Grenseregionen er sosialt og økonomisk en av de mest tilbakestående regionene i Kina.’ Chu Teh gjentok: ‘Regionene som er under kommunistisk styre er de økonomisk mest tilbakestående i hele landet.’ Ikke én virkelig by kom under kommunistenes kontroll før et par år før dannelsen av Den kinesiske Folkerepublikk.
   Så uviktige var arbeiderne i det kummunistiske partiets strategi i perioden da Mao kom til makten at partiet ikke fant det nødvendig å avholde noen nasjonal fagforeningskongress i løpet av de 19 årene etter den som ble holdt i 1929. Det gadd ikke å søke arbeidernes støtte, noe man så da det erklærte at det ikke hadde planer om å opprettholde noen partiorganisasjon i Kuomintang-kontrollerte områder i løpet av de skjebnesvangre årene 1937-45.
   Da Kuomintang-regjeringen i desember 1937 innførte dødsstraff for arbeidere som streiket eller bare agiterte for streik mens krigen mot japanerne holdt på, fortalte en talsmann fra Kommunistpartiet en intervjuer at partiet var ‘fullt tilfreds’ med den regjeringens håndtering av krigen. Selv etter at det brøt ut borgerkrig mellom Kommunistpartiet og Kuomintang eksisterte det knapt noen kommunistpartiorganisasjoner i Kuomintang-områdene, som inkluderte alle industrisenterne i landet.
   Maos erobring av byene avslørte Kommunistpartiets atskillelse fra industriarbeiderklassen mer enn noe annet. Kommunistiske ledere gjorde sitt beste for å forhindre arbeideroppstander i byene rett før de ble inntatt. Før Tientsins og Pekings fall utstedte for eksempel General Lin Piao, kommandør for Folkets Frigjøringshær, en erklæring som oppfordret folk:

… til å opprettholde orden og fortsette med sine nåværende gjøremål. Representanter for Kuomintangs Yuan og politipersonell på provins-, by-, landsby- eller annet statlig institusjonsnivå, samt distrikts-, by-, landsby- eller Pao Chia-personell (Kuomintangs sikkerhetsstyrke)… er pålagt å bli på sin post.

   På samme tid som kryssingen av Yangtze-elva fant sted, før de store byene i sentral- og sør-Kina (Shanghai, Hankow, Kanton) falt i deres hender, utstedte Mao og Chu Teh en erklæring med likelydende formuleringer:

… arbeidere og ansatte i alle handelsgrener vil fortsette å arbeide… representanter på forskjellige nivåer av Kuomintangs sentrale, provinsielle, kommunale eller fylkesmessige styresmakter, delegater til ‘Nasjonalforsamlingen’, medlemmene av det lovgivende og kontrollerende Yuan, medlemmer av Folkets Politiske Råd, politipersonell og Pao Chia-organisasjonenes overhoder… skal forbli på sine poster.

   Arbeiderklassen adlød og forble i ro. En rapport fra Nanking 22. april 1949, to dager før byen ble okkupert av Folkets Frigjøringshær, beskrev situasjonen på denne måten:

Nankings befolkning viser ingen tegn på oppspilthet. I morges kunne man se nysgjerrige folkemengder som samlet seg ved elvebredden for å bivåne våpenduellen på den andre siden av elven. Forretningene går som vanlig. Noen butikker er stengt, men det skyldes manglende handel… Kinoene viser filmer for fulle saler.

   En måned seinere skrev en New York Times-korrespondent følgende fra Shanghai: ‘De røde troppene begynte å sette opp plakater på kinesisk der de instruerte folk om å være rolige og forsikret dem om at de ikke hadde noenting å frykte.’ I Kanton ‘tok kommunistene etter sin ankomst kontakt med politistasjonen og instruerte offiserene om å forbli på sin post for å holde orden’.
   Trotskis argument om at den borgerlige revolusjonens oppgaver, slik som frigjøring fra imperialistisk dominans, bare kunne oppnås av arbeidere, kunne ikke brukes til å forklare hva som skjedde i Kina.

Et annet eksempel på et utviklingsmønster som ikke passet inn i Trotskis scenario fant sted på Cuba. Her spilte verken arbeiderklassen eller bondestanden noen alvorlig rolle. Intellektuelle fra middelklassen fylte hele kamparenaen for Fidel Castros maktovertakelse. C. Wright Mills’ bok, Listen Yankee, som er en mer eller mindre autentisk monolog der de kubanske lederne snakker, handler først og fremst om hva revolusjonen ikke var:

… revolusjonen i seg selv var ingen kamp… mellom lønnsarbeidere og kapitalister… Vår revolusjon er ikke noen revolusjon gjennomført av fagforeninger, av lønnsarbeidere i byen, av arbeiderpartier, eller av noe som helst slikt… lønnsarbeiderne i byen hadde ingen revolusjonær bevissthet på noen måte; fagforeningene deres var akkurat som fagforeningene dere har i Nord-Amerika: ute etter mer penger og bedre betingelser. Det var det eneste som virkelig beveget dem. Og enkelte var til og med mer korrupte enn noen av dem dere har.

   Etter å ha diskutert med kubanske ledere skrev Paul Baran, en ukritisk tilhenger av Castro:

Det kunne se ut som om den sysselsatte delen av industriarbeiderklassen i det store og hele forble passive gjennom hele den revolusjonære perioden. Ved å utgjøre det ‘aristokratiske’ laget av det kubanske proletariatet fikk disse arbeiderne nyte godt av noe av profitten til den monopoliserte industrien — det være seg den utenlandske eller den hjemlige, de var godt betalte etter latin-amerikansk standard og hadde en levestandard som var betydelig høyere enn hva flertallet av det kubanske folk hadde. Den relativt sterke fagbevegelsen ble dominert av ‘business unionism’ i amerikansk stil og var gjennomsyret av mafia- og gangstervirksomhet.

   Industriproletariatets likegyldighet forklarte hvorfor Castros oppfordring til generalstreik totalt feilet den 9. april 1958, omkring 16 måneder etter starten på oppstanden og åtte måneder før den kubanske diktatoren Batistas fall. Arbeiderne var apatiske, og kommunistene saboterte den. Det var først noen tid seinere at de kom med på Castros side.
   Det var ikke bare arbeiderklassen som ikke var involvert i Castros framvekst; det samme gjaldt for bondestanden. Så seint som i april 1958 var det totale antallet væpnede menn under Castro bare ca. 180, og på den tida da Batista falt hadde det kun vokst til 803. Kadrene i Castros rekker var intellektuelle. Det lille antallet bønder som deltok var ikke lønnsarbeidere i landbruket. Che Guevara beskrev bøndene som ble med Castro i Sierra Maestra på følgende måte:

Soldatene som utgjorde vår første geriljahær bestående av folk fra landsbygda kom fra den delen av denne sosiale klassen som mest aggressivt gir uttrykk for sin kjærlighet for landeierskap, som mest perfekt uttrykker det sinnelaget som man kategoriserer som småborgerlig.

   Castro-bevegelsen var middelklassebasert. De 82 mennene under Castro som invaderte Cuba fra Mexico i desember 1956 og de 12 som overlevde slik at de kunne slåss i Sierra Maestra, kom alle fra denne klassen. ‘De tyngste tapene ble båret av den hovedsaklig middelklassebaserte bymotstandsbevegelsen, den som skapte de politiske og psykologiske syrene som etset seg inn i Batistas kampstyrke.’
   Karakteristisk nok for den kubanske bevegelsen antydet Che Guevara at industriarbeiderklassen ville være irrelevant i alle framtidige sosialistiske revolusjoner:

Campesino’ene, med en hær skapt av sine egne folk og som slåss for sine egne djerve formål, først og fremst for en rettferdig fordeling av landområdene, vil komme fra landet for å innta byene... Denne hæren, skapt på landsbygda, der de subjektive betingelsene modnes for en maktovertagelse, går videre til å erobre byene fra utsiden…

   Andre steder i Den tredje verden spilte arbeiderklassen aldri noe mer enn en underordnet rolle i etterkrigstidas sosiale omforming, og selv da den var tilstede oppførte den seg ikke som noen uavhengig kraft som strebet etter revolusjonær sosialisme slik tilfellet hadde vært i Russland i 1917. Derfor ble prosessene med å overkomme de underutviklede indre sosio-økonomiske forholdene og oppnå nasjonal frigjøring fra imperialismen anført av en rekke forskjellige krefter som for det meste kom fra intelligentsiaen, eller staten, og som spilte den rollen som Trotski tilskrev arbeiderklassen i hans teori om den permanente revolusjon. Selv om de politiske resultatene i Afrika, Asia og Latin-Amerika varierte, så var statskapitalisme i større eller mindre grad det rådende resultatet.

De grunnleggende elementene i Trotskis teori kan oppsummeres i seks punkter:

(1) Et borgerskap som ankommer den kapitalistiske arenaen seint er grunnleggende forskjellig fra sine forgjengere 100-200 år tidligere. Det er ute av stand til å finne en konsistent, demokratisk, revolusjonær løsning på problemene som føydalisme og imperialistisk undertrykking stiller. Det er ute av stand til å gjennomføre en gjennomgripende ødeleggelse av føydalismen, oppnå virkelig nasjonal uavhengighet og oppnå politisk demokrati. Det har opphørt å være revolusjonært, både i de framskredne og i de tilbakestående landene. Det er en absolutt konservativ kraft.

(2) Den avgjørende revolusjonære rollen faller på proletariatet, selv om det kan være veldig ungt og lite i antall.

(3) Bondestanden, ute av stand til å handle uavhengig, vil følge byene, og det må, i lys av de første to punktene, følge industriproletariatets ledelse.

(4) En konsistent løsning på jordbruksspørsmålet, på det nasjonale spørsmål, et brudd på de sosiale og imperialistiske lenkene som forhindrer rask økonomisk framgang, vil gjøre det nødvendig å bevege seg hinsides den borgerlige privateiendommens begrensninger: ‘Den demokratiske revolusjonen vokser umiddelbart over i den sosialistiske og blir dermed en permanent revolusjon.’

(5) Fullføringen av den sosialistiske revolusjonen ‘innen nasjonale grenser er utenkelig… Således blir den sosialistiske revolusjonen en permanent revolusjon i en nyere og videre betydning av ordet; den kan bare bli fullført ved at det nye samfunnet seirer over hele planeten’. Å prøve å oppnå ‘sosialisme i ett land’ er en snever, reaksjonær drøm.

(6) Som et resultat av dette ville revolusjon gjennomført i tilbakestående land føre til krampetrekninger i de framskredne land.
   Mens et seint utviklet borgerskaps konservative og feige natur (Trotskis første punkt) er en absolutt lov, er den unge arbeiderklassens revolusjonære karakter (andre punkt) verken absolutt eller uunngåelig. Hvis arbeiderklassen faktiske ikke er revolusjonær, så vil punktene (3) til (5) ikke bli virkeliggjort.
   Med en gang arbeiderklassens ubøyelige revolusjonære natur, bærebjelken i Trotskis teori, blir tvilsom, så faller hele byggverket i grus. Det tredje punktet blir ikke realisert, siden bondestanden ikke kan følge en ikke-revolusjonær arbeiderklasse, og alle de andre elementene følger etter. Men dette betyr ikke at ingenting skjer. En sammenkjeding av nasjonale og internasjonale omstendigheter bringer produktivkreftene i konflikt med føydalismens og imperialismens lenker. Bondeopprør får et dypere og videre omfang enn noengang tidligere. I dem ligger også røttene til nasjonale opprør for høyere levestandard og mot den økonomiske ruin som imperialismen har bragt med seg. Resultatet var en type av omforming som hadde elementer fra den permanente revolusjon, men som også avvek radikalt fra denne. Dette kalte vi avbøyd permanent revolusjon, en teori som ble bredt presentert første gang i 1963.
   Hvis de to hovedklassene i det moderne kapitalistiske samfunn, kapitalistene og arbeiderne, ikke spilte noen nøkkelrolle — den ene fordi den hadde blitt en konservativ kraft, den andre fordi den var ledet bort fra sitt mål av stalinismen eller reformismen — hvordan kunne da en så omfattende prosess finne sted? Produktivkreftenes utvikling pluss bondestandens opprørstrang ville ikke i seg selv ha vært tilstrekkelig til å bryte landeiersystemets og imperialismens åk. Fire andre faktorer hjalp til:

(1) Verdensimperialismens svekkelse som et resultat av økende motsetninger mellom de to supermaktblokkene, der begge følte seg paralysert av hydrogenbombens eksistens. Dette begrenset delvis deres evne til å blande seg inn i Den tredje verden av frykt for å sette igang en krig mot hverandre.

(2) Statens økende betydning i tilbakestående land. Det er et av historiens puss at når samfunnet står overfor en historisk oppgave, og klassen som tradisjonelt sett gjennomfører den er fraværende, så er det en annen gruppe mennesker, ganske ofte organisert som en statsmakt, som setter den ut i livet. Under slike forhold spiller statsmakten en veldig viktig rolle. Den reflekterer ikke bare, ikke engang hovedsaklig, det nasjonale økonomiske grunnlaget som den bygger på, men verdensøkonomiens supra-nasjonale befalinger.

(3) Virkningen av stalinismens og reformismens avledning av arbeiderbevegelsenes kraft bort fra sosialistisk revolusjon. Kommunistpartier eller liknende bevegelser med innflytelse i arbeiderklassen anstrengte seg veldig ofte for å samarbeide med og støtte oppunder lokale krefter som representerte andre klasseinteresser.

(4) Den økende viktigheten av intelligentsiaen som leder og forener av nasjonen, og framfor alt som påvirker overfor massene. Dette siste punktet trenger å bli særskilt utfylt.
   Intelligentsiaen oppstår fra massene, og dens ledende rolle i en revolusjonær bevegelse står i direkte forhold til disse massenes allmenne tilbakeståenhet — økonomisk, sosialt og kulturelt. Det er karakteristisk at den russiske Populistbevegelsen, som mer enn noen annen vektla behovet for å revolusjonere de mest tilbakestående elementene i samfunnet, bøndene, også var den gruppa som satte mest pris på intelligentsiaen, den ‘kritiske tenknings’ mestere.
   Den revolusjonære intelligentsiaen viste seg som en mye mer sammensveiset faktor i nasjonene som vokste fram etter krigen enn i det tsaristiske Russland. Når den opprinnelige borgerlige privateiendommen var for svak til å omforme situasjonen, og med en imperialistisk byrde som føltes utålelig, så fortonet statskapitalisme seg som svaret. Gjennom svekkelsen av imperialismen, den økende viktigheten av statsplanlegging, Russlands eksempel og kommunistpartienes organiserte, disiplinerte arbeid, så ga statskapitalismen intelligentsiaen et enhetlig program. Som den eneste ikke-spesialiserte samfunnssektoren (fordi den ikke var låst til en spesiell klasserolle innen produksjonsforholdene) var intelligentsiaen både kilden til en ‘profesjonell revolusjonær elite’ og så samtidig ut til å representere ‘nasjonens’ interesse i motsetning til motstridende sektor- og klasseinteresser. I tillegg var intelligentsiaen den sektoren av samfunnet som var mest gjennomsyret av nasjonal kultur; bøndene og arbeiderne hadde verken fritid eller utdannelse til å være opptatt av det.
   Intelligentsiaen merket også sine respektive lands tekniske akterutseiling. Ved å ta del i det 20. århundrets vitenskapelige og tekniske verden fikk de kvelningsfornemmelser av sin egen nasjons tilbakeståenhet. Denne følelsen ble forsterket av den ‘intellektuelle arbeidsløsheten’ som var utbredt i disse landene. Den allmenne økonomiske tilbakeståenheten gjorde at det eneste håpet for de fleste studentene var en jobb i staten, men det var langt fra nok av disse til at det kunne gå rundt.
   De intellektuelles åndelige liv var også i krise. I en samfunnsorden i oppløsning der det tradisjonelle mønsteret holdt på å falle sammen følte de seg usikre, rotløse, og at de manglet faste verdier. Kulturer i oppløsning ga opphav til en kraftig higen etter noe som kunne fylle det nye sosiale og åndelige tomrommet ny, noe som måtte være altomfattende og dynamisk. Intelligentsiaen omfavnet nasjonalismen med religiøs iver.
   Før landene deres oppnådde politisk frihet befant intelligentsiaen seg under dobbelt press — mer priviligerte enn flertallet av sitt folk, men likevel underordnet utenlandske herskere. Dette forklarer nølingen og vaklingen som er så karakteristisk for deres rolle i de nasjonale bevegelsene. Fordelene deres skapte en skyldfølelse, en følelse av ‘gjeld’ til de ‘mørke’ massene, og på samme tid en følelse av å være atskilt fra og overlegne overfor dem. Intelligentsiaen er ivrig etter å tilhøre uten å bli tilpasset, og fortsette å eksistere selvstendig. De lette etter en dynamisk bevegelse som ville forene nasjonen, åpne opp nye, vide utsikter for den, men som på samme tid ville gi makt til intelligentsiaen selv.
   De hadde sterk tro på effektivitet, herunder effektivitet innen ‘social engineering’. De håpet på reform ovenfra og ville virkelig ha likt å overlevere den nye verden til et takknemlig folk, framfor å være vitne til at det selvbevisste folkets egne frigjøringskamp resulterte i en ny verden for dem selv. De var veldig opptatt av tiltak som kunne trekke nasjonen deres ut av stagnasjon, men veldig lite opptatt av demokrati. De personifiserte iveren etter industrialisering, for kapitalakkumulasjon, for at nasjonen igjen skulle hevde seg. Intelligentsiaens makt sto i direkte forbindelse med svakheten og den politiske ikke-eksistensen til de øvrige klassene.
   Alt dette gjorde totalitær statskapitalisme til et veldig attraktivt mål for de intellektuelle. Og de var faktisk kommunismens viktigste fanebærere i de framvoksende nasjonene. ‘I Latin-Amerika har kommunismen i størst grad blitt akseptert blant studentene og middelklassen’, skrev en latin-amerikansk ekspert. I India, på Kommunistpartiets Kongress i Amritsar (mars/april 1958), ‘var omtrent 67 prosent av delegatene fra andre klasser enn proletariatet og bondestanden (middelklassen, landeierklassen og ‘småhandlere’); 72 prosent hadde en viss høyskoleutdannelse’. I 1943 fant man at 16 prosent av alle partimedlemmene var fulltidsfunksjonærer.

I Den tredje verden foreskrev Trotskis teori at den sosiale utviklingens drivkrefter ville føre til permanent revolusjon og arbeidernes kamp for sosialisme. Men i fraværet av det revolusjonære subjektet, proletarisk aktivitet og ledelse, kunne resultatet bli et annet lederskap og et annet mål — statskapitalisme. Ved å bruke det som var av universell gyldighet i Trotskis teori (borgerskapets konservative karakter) og det som var situasjonsbestemt (avhengig av proletariatets subjektive aktivitet), kom man fram til en variant som, i mangel av et bedre navn, ble kalt ‘avbøyd, statskapitalistisk, permanent revolusjon’. Uansett forblir kjernen i Trotskis teori like gyldig som noengang før: proletariatet må fortsette sin revolusjonære kamp inntil det har seiret over hele verden. Før det har nådd dette målet kan det ikke oppnå frihet.

[ Kapittel 5 ] [ Innhold ]