Dersom det stalinistiske regimet ikke hadde overlevd krigen, slik Trotski spådde, ville selvfølgelig ikke de stalinistiske partiene i Frankrike og Italia ha hatt den enorme makten de hadde til å bevare den kapitalistiske orden i disse landene. På tilsvarende måte ville ikke den tyske arbeiderklassen ha blitt lammet etter Hitlers fall.
   Statskapitalismens overlevelse førte til den vestlige kapitalismens overlevelse, for det var i begges interesse å unngå revolusjon. Men dette er et system med krigende brødre, og de som under krigen hadde vært allierte ble raskt trukket inn i et ekstremt kostbart våpenkappløp — Den kalde krigen. Dette utgjorde grunnlaget for den permanente våpenøkonomien som opererte i Vesten.
   Forbindelsene mellom det stalinistiske regimets eksistens i Russland og avbøyd permanent revolusjon i Kina og Cuba er mer åpenbare. Det var eksistensen til et sterkt Russland som inspirerte de maoistiske hærene til å fortsette å slåss mot japansk imperialisme i mange år, og også mot Chiang Kai-Sheks Kuomintang. Det var det tilbakestående Russlands eksempel, med sin kraftige og raske industrialisering, som inspirerte de stalinistiske partiene og de framvoksende styresmaktene i hele Den tredje verden, og som var en modell til etterfølgelse. Den stalinistiske politikken med å alliere seg med lokale pro-kapitalistiske krefter betydde at imperialismen ikke ble kastet overbord av arbeiderrevolusjon. Imperialismen var ofte i stand til å trekke seg ut politisk fra koloniene uten å måtte gi opp sitt økonomiske kvelertak. Der statskapitalistisk politikk ble fulgt kunne allianser med den russiske blokken bli inngått, men situasjonen til arbeiderne var fremdelses preget av utbytting og underordning overfor kapitalistisk styre.
   Derfor, med en gang Trotskis spådommer om skjebnen til det stalinistiske regimet i Russland ikke ble oppfylt, så ble heller ingen av de andre prognosene hans — henholdsvis om utviklingen i de framskredne kapitalistiske landene og utviklingen i de tilbakestående landene — gjort til virkelighet.
   Troikaen — statskapitalisme, den permanente våpenøkonomien og avbøyd permanent revolusjon — utgjør en enhet, en totalitet, som tar opp i seg endringene i menneskehetens situasjon etter Den andre verdenskrig. Dette er en bekreftelse på trotskismen generelt, men på samme tid delvis dens negasjon. Marxismen som en levende teori må på samme tid både forandre seg og fortsette som den er. Likevel, troikaen ble ikke unnfanget som en enhet og ble ikke til på et øyeblikk. Den var resultatet av flere langvarige utforskninger av økonomiske, sosiale og politiske utviklingstrekk i tre deler av verden: Russland og Øst-Europa, de framskredne industrialiserte kapitalistiske landene, og Den tredje verden. Forskningens stier krysser hverandre igjen og igjen. Men det var bare på slutten av prosessen at forbindelsene mellom de forskjellige forskningsfeltene kom klart til syne. Det er bare på toppen av fjellet at man kan se forholdet mellom de forskjellige stiene som er laget for å nå toppen, og fra dette utsiktspunktet blir analysen til en syntese, og den marxistiske dialektikken kommer seirende ut.
   Ved å fatte de virkelige endringene i økonomiens, samfunnets og politikkens struktur i verden, med de enorme ujevnhetene som sliter den i filler, så blir det mulig å fatte de virkelige, faktiske, konkrete mulighetene som revolusjonære har for å plassere seg selv i endringsprosessen.
   I dag eksisterer ikke lenger de stalinistiske regimene i Russland og Øst-Europa. Verdenskapitalismen blir ikke drevet framover av den permanente våpenøkonomien. Den statskapitalistiske veien til økonomiske vekst i Den tredje verden har blitt forlatt idet en nærere global økonomisk integrasjon gjør manøvreringsmulighetene mindre for lokale herskerklasser eller grupperinger som aspirerer til å spille den rollen. Over hele verden — i Øst, i Vest og i utviklingslandene — har millioner av arbeidere fått sparken; flere titalls millioner arbeidsløse lever side om side med et økende antall millionærer og multimillionærer.
   Troikaen — definisjonen av Russland som statskapitalistisk, den permanente våpenøkonomien som en forklaring på etterkrigstidas økonomiske oppgang i de framskredne kapitalistiske landene, og avbøyd permanent revolusjon som en forklaring på maoismens suksess i Den tredje verden — kan fortone seg som uviktig for dagens marxister. Men det er ikke tilfellet.
   Først og fremst så overlever idéer ganske ofte i lang tid etter at de materielle betingelsene som ga dem liv har forsvunnet; en liten bølge i vannet forårsaket ved å kaste en stein fortsetter selv etter at steinen har sluttet å bevege seg.
   Slik har det seg at illusjoner om det stalinistiske regimet fortsatt overlever både blant tilhengere og borgerlige motstandere. Idéen om at statlig eierskap av industrien og økonomisk planlegging, selv uten arbeiderdemokrati, er identisk med sosialisme, lever fortsatt.
   Det var den fulle, eller nesten fulle, sysselsettingen som etterfulgte utbruddet av Den andre verdenskrig som styrket keynesianismens tiltrekningskraft. Teorien om den permanente våpenøkonomien har vært det eneste seriøse marxistiske alternativet til keynesianismen for å forklare situasjonen dengang. Keynesianismen lever fortsatt i beste velgående og blir i dag framstilt som det økonomiske alternativet til den frie markedsøkonomien.
   Maoismens idéer tiltrekker seg fortsatt folk, spesielt i Den tredje verden. Che Guevaras bilde har fortsatt stor gjenklang i Latin-Amerika. Idéen om at de eneste som kan gjennomføre revolusjon er arbeiderklassen som organiserer seg selv i kampen for sosialisme, anført av revolusjonære marxister, er ikke utbredt i nasjonale frigjøringsbevegelser.
   Det er en annen grunn til at de tre teoriene vi her har med å gjøre trenger å bli studert. Det dreier seg om den marxistiske tradisjons natur og kontinuitet. Som Trotski uttrykte det, det revolusjonære partiet er arbeiderklassens hukommelse. Før Trotskis død ble denne hukommelsen, bevegelsens faktiske kontinuitet, representert ved en rekke enkeltpersoner. Dette kan vises konkret.
   Den Første Internasjonalen besto av forholdsvis store organisasjoner, og selv om det var et opphold på omkring tjue år mellom slutten på Den Første og dannelsen av Den Andre Internasjonalen, så ble mange tusen medlemmer av Den Første også med i Den Andre. Den Tredje Internasjonalen (Den Kommunistiske Internasjonalen, eller Komintern) ble til som et resultat av store splittelser innen Den Andre Internasjonalen. Det italienske Sosialistpartiet stemte på sitt landsmøte i Bologna i september 1919 for å bli medlem av Den Kommunistiske Internasjonalen og økte dermed denne med 300 000 medlemmer. I Tyskland bestemte Det Uavhengige Sosialdemokratiske Partiet, som utgikk fra Det Sosialdemokratiske Partiet i 1917, seg også for å bli medlem av Den Kommunistiske Internasjonalen, og tilførte ytterligere 300 000 medlemmer. I 1920 ble det franske Sosialistpartiet medlem med sine 140 000 medlemmer. I juni 1919 stemte de bulgarske Sosialistene for å tilslutte seg, og bragte med seg 35 478 medlemmer. Det jugoslaviske Sosialistpartiet, også et masseparti, ble med. Det tsjekkoslovakiske Sosialdemokratiske Partiet delte seg i desember 1920, der Det Kommunistene Venstre tok over halvparten av medlemsmassen og stiftet et Kommunistisk Parti med 350 000 medlemmer. En separat splittelse i Det Sosialdemokratiske Partiet til den tysktalende minoriteten la til ytterligere krefter, og etter deres sammenslåing kunne partiet hevde at de hadde 400 000 medlemmer. Det norske Arbeiderpartiet ble medlem av Komintern våren 1919. I Sverige ble flertallet i Sosialistpartiet med i Komintern etter en splittelse og tilførte ytterligere 17 000.
   Dessverre var det knapt noen kontinuitet å spore når det gjaldt individuelle revolusjonære mellom Lenins og Trotskis Kommunistiske Internasjonale tidlig på 1920-tallet og den trotskistiske bevegelsen på 1930-tallet og etter Den andre verdenskrig. Skvist mellom Stalins massive påvirkning og frykt for Hitler besto de trotskistiske organisasjonene alltid av bittesmå grupper i utkanten av massebevegelsene. Således var antallet trotskister i Berlin den dagen Hitler seiret kun 50! Til tross for Den spanske revolusjon i 1936, så var, ifølge rapporten fra Den Fjerde Internasjonalens kongress, medlemstallet til den spanske seksjonen i september 1936 mellom 10 og 30!
   Den Første, Andre og Tredje Internasjonalen ble til i perioder med framgang for arbeiderklassen; de trotskistiske organisasjonene ble født under en vanskelig periode av arbeiderklassens historie — nazismens og stalinismens seier. Uten å forstå hvorfor troskismen var isolert og maktesløs i to generasjoner og dermed at trotskistene var tilbøyelige til å gå seg bort, må man komme til fullstendig pessimistiske konklusjoner om framtida. Ved å forstå fortida blir det klart at trotskismen, som et ledd i marxismens kontinuitet, fortjener respekt.
   Nå har stalinismen, det store bolverk som har forhindret framgangen til den revolusjonære marxismen, trotskismen, forsvunnet. Kapitalismen ekspanderer ikke lenger i de framskredne landene, og dermed passer ordene i Overgangsprogrammet fra 1938 om at ‘det kan ikke finne sted noen diskusjon om systematiske sosiale reformer og noen heving av massenes levestandard’ til virkeligheten igjen. Den klassiske teorien om den permanente revolusjon, som Trotski argumenterte for, er tilbake på dagsordenen igjen, som vist av revolusjonen i Indonesia i 1998.
   Troikaen forklarer hvorfor det eksisterende systemet — kapitalismen — holdt ut i en tid, en lang tid, selv om det ikledde seg et antall forkledninger. På samme tid pekte den alltid på prosessene som undergraver denne stabiliteten: for en tid var disse prosessene på det molekylære nivå og knapt synlige på overflaten. Men til slutt går kvantitet over i kvalitet, og systemet som helhet herjes av kriser og ustabilitet. Da vil menneskeheten, som Marx formulerte det, ‘hoppe ut av stolen og ekstatisk utbryte "Vel gravd, gamle muldvarp!"’.

[ Om forfatteren ] [ Innhold ]