Det var en gang en gammel og elskelig geit som hadde syv små geitekillinger å ta seg av. Hun var veldig glad i dem, og hun likte aldri å gå fra dem alene i hytta.
Men så en dag oppdaget hun at de ikke hadde nok mat igjen til middag. Hun samlet alle sammen rundt seg og sa: "Kjære barn, jeg må ta meg en tur inn i skogen og finne noe mat. Hva dere enn gjør må dere ikke åpne døren etter at jeg er gått. Den store stygge ulvet som bor inne i skogen kan komme og ta dere. Pass dere for ham, for hvis han får tak i dere, kommer han til å spise dere med hud og hår."
"Hvordan skal vi vite at det er ham?" spurte en av killingene
"Dere kjenner ham igjen på de sorte føttene hans og den mørke stemmen," sa Mamma Geit. Og dermed tok hun bæreposen sin, åpenet døra og gikk ut.
Det varte ikke lenge før de syv ungene hørte at det banket på døra, og en stemme som ropte forsiktig: "Lukk opp døren, kjære barn. Mamma er kommet tilbake og har med en presang til hver av dere."
Men de syv geitekillingene skjønte at det var ulven, for stemmen var så dyp og grov.
"Du er ikke moren vår," ropte de tilbake. "Mammaen vår har mykere og vakrere stemme. Du er ulven. Gå din vei og la oss være i fred!"
Da ulven hørte dette, løp han hele veien til nærmeste butikk og kjøpte et stykke kritt. Han visste at krittet villel gjøre stemmen hans mildere når han suttet på det. Så skyndte han seg tilbake til hytta. "Lukk opp døra, kjære barn," sa han med den nye stemmen sin. "Mamma er kommet tilbake og har med en presang til hver av dere." Men de syv små killingene hadde sett ulvens store sorte poter på vinduskarmen.
"Du er ikke moren vår," ropte de tilbake. "Mammen vår har ikke sorte føtter. Du er ulven. Gå din vei og la oss være!"
Da ulven hørte dette, løp han dit hvor mølleren hadde møllen sin, og sa: "Gi meg litt av melet ditt! Hvis du ikke gjør det skal jeg spise deg opp!"
Så mølleren gav ulven litt av det hvite melet sitt, og ulven dekket potene siden med det. Deretter skyndte han seg tilbake til hytta.
"Lukk opp døren barn," sa han med den myke stemmen sin. "Mamma er kommet tilbake og har med en presang til hver av dere."
"Vis oss potene dine først," ropte de syv små geitekillingene tilbake.
"Da ser vi om du er den virkelige mammaen vår!"
Da han hørte dette, strakte ulven de hvite potene sine frem så killingene kunne få de dem. Og da de så de hvite potene, var de sikre på at det var moren deres. De åpnet døren, og inn kom ulven. Killingene ble helt vettskremte, og de forsøkte å gjemme seg over alt. Èn hoppet opp i sengen, den andre gjemte seg under bordet, en tredje løp ut i kjøkkenet, og en fjerde gjemte seg i lintøyskapet. Den femte hoppet opp i vvaskevannsfatet, den sjette gjemte seg bak bøtteskapet, og den syvende klemte seg inn i den store bestefarsklokken som stod borte i et hjørne. Ulven fant alle unntatt den minste som gjemte seg i bestefarsklokken, og spiste alle opp i èn eneste jafs. Så forlot han hytta med struttende mave og tungen hengende langt ut av munnen. Etter slikt et kraftig måltid følte ulven seg litt søvnig, og inne i skogen gant han seg et skyggefult tre hvor h an la seg ned og sovnet øyeblikkelig.
Ikke lenge etter denne forferdelige hendelsen kom Mamma Geit hjem. Og dere kan vel tenke dere hvor forbauset og ulykkelig hun ble da hun oppdaget hva som var skjedd. Hyttedøren stod vid åpen, bordet var kantet, sengen var usset til, det dryppet vann på gulvet, og alle stolene var ødelagte.
Da Mamma Geit fikk munn og møle igjen, begynte hun å rope på barna. Men hun fikk ikke svar fra noen unntagen den lile som fremdeles satt gjemt inne i bestefarsklokken.
Mamma Geit kysset og klemte ham, og så fortalte han henne hlee historien. Og slik som hun gråt! Den lille killingen gråt selvsagt også, både fordi han syntes synd på moren og fordi han savnet alle brødrene sine.
Til slutt sam oren: "Vi kan ikke bli her i dette huset som er så fullt av triste minner. La oss prøve å muntre oss litt ved å ta en spasertur i skogen."
De hadde bare gått en liten stund da de kom over den onde ulven som nå lå og sov. Han snorket og prustet så høyt at grenene over hodet på han rostet og skalv.
Mamma Geit stirret med redsel på den bulende maven hans. Mens hun stod der og stirret, var det akkurat som om hun så noe som beveget seg der inne. "Å, kjære," sa hun til sin yngste sønn. "Det skulle vel ikke være så vel at de seks barna mine fremdeles lever der inne i maven på den slyngelen! Skynd den hjem og hent saksa mi og en nål og tråd!"
Killingen gjorde som han ble bedt om, og da Mamma Geit fikk saksen, flerret hun ulvens mave opp. Ut hoppet den ene killingen etter den andre, og til slutt stod de der alle sammen, friske og i god behold.
"Ulven må ha vært så grådig at han har svelget dere hele," sa Mamma Geit. Og så klemte hun barna sine èn etter èn. Deretter sa hun: "Fire av dere må gå og finne noen store stener til meg." Da dette var gjort, stappet Mamma Geit stenene inn i ulvens mave mens han sov. Fort og greit sydde hun så maven igjen, og med de syv killingene sine hoppende og sprettende omkring seg vendte hun tilbake til hytta.
Sola hodt akkurat på å gå ned da ulven våknet av moddagshvilen sin, og da han følte seg veldig tørst, fik han nedover mot en dyp brønn hvor han kunne få seg litt å drikke. Mens han gikk, rumlet og skranglet stenene inne i ham, og den stakkars ulven ropte:
"Jeg lurer på hva i maven min bor,
Som knakker mot mine ben.
Det skulle vært barn ifra geitemor,
Men synes meg heller som sten."
Da han kom til brønnen, lente han seg over kanten for å drikke. Men de tunge stenene inne iham fikk ham til å miste balansen, og han falt ned i brønnen med et kreftig plask. Den one ulven druknet, og det var slutten på ham.
