|
-Vanskelig å endre på forholdene (010300). |
|
|
Hjelp meg å kritisere eller kritiser meg!
Sjekk dagens "bodycount".
Fakta eller fiksjon? Sosiolog med medievitenskap har ordet.
Dette prosjektet har nådd en ny fase, og fortsetter framrykningen i en annen retning. Nå starter foredlingen av de to siste ukers arbeid. Jeg ønsker å gjøre grundigere og mer systematiske undersøkelser og analyser av det materialet jeg har gjennomgått. Formålet med dette er å kunne presentere det hele i en mer tilgjengelig og lesbar versjon. Kanskje kan jeg dra dokumenterbare slutninger fra materialet, som kan ha nytte for avislesere og journalister i framtiden. For å få dette til, må jeg stoppe datainnsamlingen nå, rett og slett fordi omfanget er enormt. Avisbunken på skrivebordet er på 30 centimeter. To uker av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet og VG - tilsammen 56 aviser - mellom 400 og 500 sider. I tillegg kommer utvalgte artikler fra internett, og enkelte radioinnslag på NRK. Jeg blir så glad for innspill og bidrag og oppmuntring...
Onsdag 2. april, krigens 14. dag
020403 Aftenposten: Dekker ikke offer, ubalansert kildegrunnlag.
Ingen offer i denne krigen?
Først ser vi på sakene, og hvilke kilder de har.
Hovedsaker side seks:
”Fremrykning mot Bagdad” – Framrykning. Kilder: Reuters, brigadegeneral Vincent Brooks, oberst Al Lockwood, irakerne Nabil Suleiman og Mona Fathi til Reuters.
”Når taushet er gull” – USAs advarsler mot Syria, kommentar.
”Bondevik invitert til det hvite hus” – om besøk. Kilder: anonyme.
”Krigen øker avissalg ot TV-titting” – om amerikansk media. Kilder: Washington Post, journalistprofessor Michael Bush til Los Angeles Times.
Hovedsaker side sju:
”Skal gi Basra rent vann” – om nordmenn i Kuwait. Kilder: vannkoordinator Tor Valla og Arve Danielsen i Kirkens nødhjelps beredskapsgruppe.
”Powell vil hindre tyrkisk innblanding” – Powel om Tyrkia. Kilder: Colin Powel, tyrkisk presse.
Av de 12 kildehenvisningene på to siders dekning, er det to irakere (notiser og grafikk ikke talt opp). De har fått ett avsnitt hver, hvor de kommenterer amerikansk okkupasjon. Er kilderepresentasjonen balansert og allsidig? Er den relevant for dekningen av krigen? Utelukker den noen observasjoner? Svaret på de spørsmålene får vi ved først å svare på dette: Får vi vite hva som egentlig skjer i Irak? Det kan du lese nedenfor:
Hvor er krigens ofre? I avisens framrykningsgrafikk, står det: ”Røde kors melder om flere titall sivile lik etter bombingen. En sykehusdirektør hevder 48 personer mistet livet i angrepet.” I framrykningsartikkelen står det også: ”I går ble en ubevæpnet irakisk mann drept…” I tillegg har avisen ett bilde fra Irak, der en ”guttunge” får vann av en britisk soldat utenfor Basra. Dette er alt. Samtidigskriver Dagbladet i overkant av to sider, VG to sider og Dagsavisen minst tre sider om krigens tragiske konsekvenser og overgrep mot sivilbefolkningen. Og Aftenposten Interaktivs oppsummering av dagen forteller om flere uavhengige angrep med mange sivile drapte.
Altså mangler avisen dekning av vesentlige sider ved Irak-krigens siste døgn. Fyller da avisen pressens samfunnsrolle, som er skissert i Vær Varsomplakaten? Jeg tror ikke punkt 1.2. (”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer il uttrykk.”) er oppfylt. Denne rollen er utdypet i Svein Brurås ”Etikk i journalistikk” : ” Pressens overordnede mål er å få fram mest mulig informasjon om saken [eks. Tsjernobyl].” Dekningen informerer ikke om alle sider ved denne saken, spesielt er det ikke informert om krigens grusomme konsekvenser. Avisen slipper i liten grad til ulike syn. På to siders krigsdekning, har to irakere fått ett avsnitt hver.
I Vær Varsom-plakatens punkt 1.4. heter det at ”Det er pressens rett til å (…) avdekke kritikkverdige forhold.” Drap av sivile i krig, kan være brudd på krigens folkerett (Genéve-konvensjonen), signert av begge stridende parter. Avisens dekning gjør i liten grad forsøk på å avdekke drap av sivile, forhold avisens nettutgave og de tre andre avisene dokumenterer har skjedd. Avisen har heller ingen politisk analyse av konsekvensene av, eller reaksjoner på den økende sivile døden.
Videre heter det i plakatens punkt 1.5. at ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser…” Beskytte mot overgrep, gjør man blant annet ved å gjøre overgrep kjent, slik at de ansvarlige kan stå til ansvar. Aftenposten nevner overgrepene mot sivilbefolkning og sivil infrastruktur i Irak med noen få setninger. Selv om avisen tar opp vannmangelen i Basra, er dekningen nesten tausvedrørende konsekvenser av krigen siste døgn. Her er ikke taushet gull.
020403 Dagbladet: ”Hjem i kister”
Grafikk over døde amerikanere og briter. Døde irakere utelatt.
General Tommy Franks sier ”We don't do body counts.” På spørsmål om Irakiske falne under Golfkrigen i 1991, sa daværende general Colin Powell: "It's really not a number I'm terribly interested in." Grafikken til Dagbladet gjenspeiler den samme holdningen. Hver døde amerikanske eller britiske soldat blir illustrert med hver sin kiste, drapert i landets flagg. Tallet er dessuten absolutt, uten forbehold, uten kildehenvisninger. Når det gjelder døde irakiske sivile, blir antallet ”hevdet” av irakiske myndigheter. Tallet er ikke illustrert. Døde irakiske soldater er ikke opplyst.
Ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, er pressens rolle å beskytte enkeltmennesker mot overgrep. I en krig betyr dette blant annet at pressen skal forsøke å dokumentere hvordan, hvor og når sivile mennesker døde. Isteden tydeliggjør man aggressorenes døde. I en krig som i liten grad skulle ramme sivile, skulle det vel være spesielt viktig å påpeke at USA og Storbritannias forsikringer ikke holder stikk?
Hovedproblemet med Dagbladets sparsomme forsøk på å dokumentere døde irakiske sivile og militære, er kanskje mer alvorlig enn en tolkning av Vær Varsom-plakaten. For Genève-konvensjonens artikkel 16 slår fast at:
”Parties to the conflict shall record as soon as possible, in respect of each wounded, sick or dead person of the adverse Party falling into their hands, any particulars which may assist in his identification.
Parties to the conflict shall prepare and forward to each other through the same bureau, certificates of death or duly authenticated lists of the dead.”
Det stopper ikke der. I artikkel 17 står det at: ”Parties to the conflict shall ensure that burial or cremation of the dead, carried out individually as far as circumstances permit (…). They shall further ensure that the dead are honourably interred, if possible according to the rites of the religion to which they belonged, that their graves are respected, grouped if possible according to the nationality of the deceased, properly maintained and marked so that they may always be found.”
Dette betyr at sjefen for krigen åpent sier han ikke bryr seg med krigens folkerett. Samtidig er det lov og rett krigen offisielt skal innføre i Irak. Dette er et stående paradoks som, etter det jeg har sett, går upåaktet hen i Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten og VG. Det mest alvorlige er at vi ser konsekvensene av generalens holdning i Dagbladet og resten av avisene: leserne får ikke vite hva som egentlig skjer.
020403 VG: Nærbilder av døde sivile
Uverdig bildebruk?
Avisen viser nærbilder at fem drepte kvinner og barn. De ligger blødende, skitne, maltrakterte i to kister. De skildrer grusomhetene i krigen på sitt verste. Fotograf Oddleiv Apneseth i Bergens Tidende sier til Her og Nå at bildene har passert en grense, og er uverdige. I Vær Varsom-plakatens punkt 4.1. står det ”Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.” Dette punktet må veies opp mot 1.5.: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep…” Det står altså mellom respekt og omtanke for de døde og deres pårørende på den ene siden, og behov for dokumentasjon av krigen på den andre. Bildene dokumenterer krigens grusomhet og meningsløshet. Kunne bildene ha blitt tatt på en verdigere måte samtidig som de dokumenterte overgrepene, ved for eksempel større fysisk avstand til ofrene, eller fra andre vinkler, eller uten farger, eller uten identitet, eller grovere korn, eller lavere dybdeskarphet? Hadde det vært nok med den sørgende faren/ektemannen? Blodet på bakken? Kunne lokket vært på kistene? (Dagbladet har bilde av den sørgende faren/ektemannen mellom kistene. De døde er dekket med tepper. Dagsavisen har et liknende bilde. Aftenposten dekker ikke saken.)
020403 VG: ”Jan Petersens umulige oppgave” s.9
USAs ”venneliste” vokser. Gjør den det?
I Svein A. Røhnes kommentar om Petersens møte med amerikanske myndigheter, skriver han: ”Utenriksdepartementet i Washington fører nøye liste over støttespillere. I dag skal det være 66 land med smått og stort.” Her godtar VG at listen viser det amerikanske myndigheter sier – at en rekke land støtter USAs krig i Irak, som medlemmer av koalisjonen (Artikkelen tar forbehold om antallet. Offisielt var det 49 koalisjonsmedlemmer 27. mars. ). Kommentaren forsøker å forklare hvorfor det vil være vanskelig for Petersen å unngå å få Norge på listen over koalisjonsmedlemmer. Spørsmålet er bare om denne listen er et propagandaredskap, eller en liste over reell støtte som har praktisk og moralsk betydning for å legitimere en invasjon i Irak. Når vi ser hvem som er ”ført opp” (20. mars), er mange av landene helt avhengige av amerikansk godvilje nå og i framtiden. Demokratisk representativitet og motiv kan også diskuteres. Det kan også reises tvil om hva støtten innebærer, hvordan den er uttalt, hva landene selv har lagt i støtten, og om de føler seg hjemme på denne listen. I kommentaren er denne listen premiss for en vurdering av norsk utenrikspolitikk. Hva om premisset for diskusjonen er propaganda?
Tirsdag 1. april, krigens 13. dag
010403 Dagbladet: Peter Arnett, Kjemiske Ali og Norsk Våpeneksport
Hvordan er det med sivilbefolkningen, da?
Peter Arnett får to sider i Dagbladet. Kjemiske Ali en side. ”Siste 24 timer” en side. Og norsk våpeneksport til USA og Storbritannia en side. Én spalte og ett bilde er viet sivilbefolkningen og ellers konsekvenser av denne krigen. De to sidene som er direkte knyttet til krigføringen, er framrykningsjournalistikk: Amerikansk okkupert område i grafikken, og ”jakten” på Ali. Der kildene er oppgitt, er det totalt angloamerikansk. Ingen irakere. Bortsett fra enspalteren om syv kvinner og barn som ble drept i en minibuss, gir ikke Dagbladet leseren noen som helst indikasjon på hva som skjer forbi amerikansk-britiske frontlinjer. Hvorfor? Hvorfor bruke to sider på en journalisttabbe og to sider på framrykningen, når ”Krigen mot Irak er et internasjonalt rettsbrudd … gjenoppbyggingen må ledes av FN”? (På kronikkplass i Aftenposten i går, av noen av Norges fremste eksperter på internasjonal lov, Ståle Eskeland og Sverre Lodgaard.) Sterke meninger?
010403 Dagbladet: ”Jakt på «Kjemiske Ali»”
Beskyttelsesutstyrets gåter
I en sak uten kildehenvisninger, skriver Dagbladet at det er funnet mer beskyttelsesutstyr mot kjemiske våpen. Som vanlig ”reiser dette nok en gang spørsmålet om Irak har kjemiske våpen.” Artikkelen tar forbehold, men det står at ”…det kan være en antydning – siden slike våpen er meget uberegnelige. Den som bruker det må dermed ha beskyttelse…” Det kan være minst to andre årsaker som ikke nevnes her. Først, en frykt for at amerikanerne har tilsvarende våpen. I alle lands standardutrustninger finnes gassmasker. Alle lands forsvar er forberedt på kjemiske eller biologiske angrep. Men det verken beviser eller antyder at de har eller vil bruke slike våpen selv. Nummer to: Både Iran og Irak brukte kjemiske våpen mot hverandre på 80-tallet. Det er en annen god grunn til at det skulle ligge hauger med gammelt verneutstyr å slenge. Mistankene general Richard Myers promoterer, og Dagbladet refererer, tar dermed ikke alle nødvendige forbehold. Slik sett er artikkelen med på å mistenkeliggjøre Irak på feil grunnlag, noe som er med på å legitimere krigen. ”Bevis” for kjemiske våpen er avgjørende for USA, for det var påstanden om disse som er hovedårsaken til hele krigen.
Det døde 5000 kurdere av cyanidbasert gass i Halabja i 1988. Men er det nå så klart hva som skjedde? Les denne artikkelen fra datidens senior CIA Irak-ekspert: her. Eller Human Rights Watch rapport som forsøker å beskrive hele angrepet. Er det greit å forhåndsdømme «Kjemiske Ali» i denne saken fordi USA har gjort det?
010302 Aftenposten: To hovedmotiv – to tanks – no collateral damage.
Framrykning uten offer?
Aftenposten har ofte fotografi som viser konsekvensene av krigen. I dag uteblir de helt. Irak-dekningen, som er over to sider, har to hovedbilder. Bildet på den første siden viser to amerikanske soldater og en tanks (AP). Sidens nest største bilde er av seks amerikanske soldater som kikker på irakiske våpen (Reuters). Dernest et arkivbilde av Jan Petersen og Colin Powell. Nederst på siden et frimerke med Saddam Hussein og hans to sønner – en indikasjon på at alle er i live. Neste side har et hovedbilde med en britisk tanks, en jeep og noen britiske soldater. Bilde nummer to er et portrett av en eksiliraker. Det er også et lite kafe-prate-bilde fra Israel på siden. Hovedtittel på den første siden: ”Forbereder angrep på Iraks elitesoldater”. Under bildet med en hevet britisk kanon på andresiden, står saken ” - Djevelen har noe å lære av Saddam”. Siden har også en ”fargeuthevet” reportasje fra Bagdad: ”Picnic med pappa”.
Kort oppsummert: Bildene viser amerikansk-britisk framrykning. Hovedhistorien på førstesiden forklarer framrykningen. Hovedhistorien på andresiden, om en eksiliraker i Kuwait, legitimerer framrykningen, spesielt ved tittelbruken: ”- Djevelen har noe å lære av Saddam”. Motvekten er en menneskelig, heller udramatisk, beretning fra Bagdad, uten fotografi.
Denne krigen har beleirede og angrepne sivile i store deler av landet. Hva er konsekvensene av beleiringen for disse? På for eksempel dødsstatistikkene, som nærmer seg 500, ser vi at konsekvensene av den amerikansk-britiske invasjonen er enorme. Likevel serveres framrykningen, og nye argumenter for invasjonen som hovedrett. Til dette har jeg tre alternative forklaringer:
1) Kanskje fordi kildene framstår som premissleverandører i disse sakene (ingen kilde, ingen story)? Førstesidens hovedsak domineres totalt av amerikanske (militære) talsmenn. I tillegg er det laget en kommentar og en mindre sak ut fra historier som er publisert i Far Eastern Economic Review (Eid av Dow Jones and Company, som utgir The Wall Street Journal) og Washington Post. Hovedsaken på side to er viet en (oftest) reflektert iraker som har bodd i Kuwait siden 1979. Saken har ingen andre kilder. I Bagdad-reportasjen forteller og skildres spesielt handelsmannen Maithem Hashim, i en nesten helt udramatisk historie.
2) Kanskje Aftenposten ikke har undersøkt konsekvensene av gatekamper i Nassariya, storming av Shatrah og artilleriskytning mot og beleiring av Najaf, beleiring av Basra. Eller kanskje undersøkelsene ikke har kunnet si noe om konsekvensene av den intense bombingen i og rundt Bagdad og hundre andre steder det siste døgnet. Eller kanskje Aftenposten ikke fikk inn denne meldingen fra AFP, om at tyve mennesker skal ha blitt drept på en gård utenfor Bagdad. Eller APs historie om et bombet sykehus i Rutbah. Eller historien om 12 drepte sivile rundt en bro i Nasiriya.
3) Kanskje Aftenposten velger å prioritere kanonstoffet først og størst, uavhengig av konsekvensene av krigen? At avisen anser det som de mest hardtslående og viktige artiklene? Eller kanskje saker med generaler som kilder skal vies sidetopper med illustrasjonsbilder av tanks.
Totalt sett er avisens presentasjon av konsekvenser for de på feil side av fronten sparsommelig, nedtonet. Om det er kildevalget, valgt av saker som skal undersøkes, prioriteringer i presentasjon eller en kombinasjon av disse, vites ikke. Resultatet er i alle fall at krigens lidelser er godt skjult. Krigens siste døgn var nesten helt udramatisk. Problemet er at det er langt fra virkeligheten.
Det var lite eller ingenting jeg reagerte på i VG og Dagsavisens dekning i dag.
Mandag 31. mars, krigens 12. dag
310303 Oppsummering dagens kildebruk: Smalt kildevalg styrer dekningen
Kildevalget hindrer svar på viktige spørsmål
Det er seks kategorier kilder Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen og VG nesten ikke forholder seg til:
Irakiske kilder: I forhold til omfanget av dekningen og med tanke på hvor denne krigen utspiller seg, er representasjonen av irakere liten. Da ser jeg bort fra et knippe ministre og generaler i Bagdad – de er regelmessig referert til, og sier alltid det stikk motsatte av fienden. Nei, representasjonen av irakiske offer eller eksperter eller kjøpmenn eller kvinner eller menn eller barn eller bønder eller gamle – i Irak eller i eksil – er stadig svært lav. I dag har tre aviser en iraker hver: Aftenposten/Seierstads iraker, Dagsavisens/Independents iraker i Basra, og VG som gjør et unntak fra Genève-konvensjonen og intervjuer en irakisk krigsfange. Dagbladet/Hovland intervjuer daglig irakiske kurdere, men disse er på amerikansk-britisk side av fronten, og er ikke offer i denne krigen. Dessuten har avisen intervjuet en egypter, som gjerne vil dø i Irak. Irakiske myndighetspersoner er med i alle avisene, men som regel i stort mindretall til amerikansk-britiske kilder.
Krysskilder: Kilder som kan være med å knekke kodene mellom den verden krigen foregår (Irak, Midtøsten, arabisk, muslimsk) og ”vår” verden, hovedsakelig vestlig norsk/engelskspråklige. Kilder som med sin erfaring fra, og dype kjennskap til begge verdeners koder (kulturelle, sosiale, religiøse, økonomiske, språklige strukturer), skal kompensere for den kulturelle analfabetismen hoveddelen av kildene har. Krysskilder kan være avgjørende for forståelsen av hva som skjer i en annen verden, og viktige for å rydde unna myter, misforståelser og kunnskapsløyse. Dagsavisen og VG har begge intervjuet personer som skal ha kunnskap om begge verdener, men jeg er usikker på om de fyller kravene til en ”kodeknekker”.
Ikke-engelske mediekilder: Kildehenvisninger til engelskspråklige medier er nærmest enerådende i dag og alle andre dager. Det er som regel amerikanske eller britiske, med en agenda og dekningsbehov ofte betydelig annleis enn for eksempel franske og tyske mediers. I dag siterer Dagsavisen konservative Die Welt og franske Liberation. Utover det er fransk-tyske kilder nærmest aldri å se noe sted, selv om disse landene har flokker med medier som dekker krigen. Ett irakisk, men ingen andre arabiske eller italienske eller japanske eller russiske medier er sitert i dag. Fram til nå i krigen, er det nesten bare Aljazeera og irakiske Baath-organ som siteres utover engelskspråklige medier.
Uavhengige mediekilder: Selv i Storbritannia og USA finnes det hauger av såkalte uavhengige medier. Disse snur ofte lyskasteren, noe som tilfører nyhetsbildet mye nytt. ”Avsløringer” som New York Times og liknende kommer med, kan ofte leses dager, uker eller måneder i forveien i slike medier, som faktisk gjør grovarbeidet for ”Corporate Media” Til slutt kommer de til Norge som sitatsaker, som Dagbladets sak i dag om at ingen sønner eller døtre av den amerikanske eliten deltar i krigen. Ved å følge med på uavhengige medier, kan norske medier slippe å sitere Washington Post, men heller bli inspirert til å foreta egne undersøkelser og foredle hva uavhengige medier finner ut. Bortsett fra at avisa Independent er nevnt i Dagsavisen sted i dag, finnes det ikke referanser til uavhengige medier.
Ikke-militære kilder: Det er mange sivile spesialister på militære spørsmål. Likevel brukes nesten uten unntak (Vegar Valter Hansen fra NUPI er gjenganger i Dagsavisen) Forsvarets stabsskoles mediegruppe for å forklare framrykning med norske kilder. De er ikke uavhengige, og tenderer mot å gi rene militære vurderinger, vurderinger ikke veldig ulike de som kommer fra Quatar og Pentagon. Denne mangelen gjør at framrykningen i liten grad blir problematisert ut fra andre synspunkt enn den militære. For eksempel har ingen ennå diskutert hva forsinkelser på to til seks uker, og dermed enda lenger beleiringer, får slags betydning for sivilbefolkningen. Dette er grove mangler i dekningen, fordi det medfører at blikket blir fjernet fra konsekvensene av krigføringen (i første rekke for sivilbefolkningen), til enda mer framrykningsjournalistikk. Dette gjelder ikke bare omtale om den militære aktiviteten – militære ledere er også hyppig brukt om den humanitære situasjonen og nødhjelp. Bortsett fra Jan Egeland og en sjelden kommentar fra FN-organisasjoner, råder militære kilder her også.
Nye kilder: Spesielt det norske kildetilfanget ser ut til å stoppe på omtrent ti kilder som går igjen og igjen og igjen: Forsvarets stabsskoles mediegruppe, omtrent like mange akademikere med Midtøsten-ekspertise og Jan Egeland. Hvordan komme videre, sette ny/egen dagsorden, fornye agenda med de samme få ekspertene? Spesielt med tanke på at hva disse ti som regel kommenterer, er hva omtrent ti, amerikansk-britiske (og et par irakiske) ledere sier og gjør, som er omtalt i de engelskspråklige mediene CNN, BBC, New York Times, Washington Post, AP eller Reuters. Det er som om avisene snur den samme bunken på hvert morgenmøte. Unntakene er intervjuer med ”vanlige mennesker” som opplever eller mener. Disse bidragene, ”casene”, gir unntaksvis ny kunnskap og forståelse av krigen.
Konsekvensen av denne kildebruken er at dekningen handler om amerikansk-britisk framrykning eller problemer (motstand) med denne, sett fra et amerikansk-britisk perspektiv. På dekningens siste side eller to i alle avisene, får vi den daglige oppdateringen til Jan Egeland og situasjonen for de sivile i Basra. Glemmer mediene å undersøke hvordan det er med krigens offer i beleirede byer som Najaf, Karbala og Nassirya? I over en uke nå har vi hørt om artilleriskyting, granatkastere, trefninger og bombinger i og rundt disse byene og utallige landsbyer. Slike våpen er ikke styrt av digitale målsøkingsprogram, men soldater som kikker inn i et sikte, for å prøve å treffe et bygg der soldatens sersjant tror det befinner seg en fiende inni, rett bak det høye huset som skygger, og noe ørkenstøv. Hva skjer med sivilbefolkningen hvis byer blir beleiret av menneskestyrte våpen som eksploderer slik de gjorde i første og andre verdenskrig, bare ennå sterkere? Prøver amerikansk-britiske styrker å bringe inn hjelpesendinger til disse?
I flere døgn har det vært klart at det ikke blir noen kort krig, tvert imot kan den drøye i flere uker mens amerikansk-britiske styrker venter på forsyninger. Får ofrene i denne krigen forsyninger mens soldatene utenfor venter på sine bensinkanner og granater og matpakker? Hvilke konsekvenser har dette for de som venter bortenfor alle forsyningslinjer og nødhjelpssendinger? Det vurderes ikke, fordi hovedkildene først og fremst ikke er opptatt av det. Hovedkildene i denne dekningen, de ti amerikansk-britiske lederne, snakker bare om hva som opptar dem, de ti engelskspråklige mediene skriver stort sett det de sier, og de ti norske ekspertene forklarer hva dette betyr.
Kildebruken fører også til manglende kritiske vurderinger av eksempelvis ammunisjonsbruken i denne krigen. Hva med britiske A-10-fly, som skal ha utarmet uran på kulene som brukes av anti-tanks-kanoner, for eksempel? Og hva med soldater som nødhjelpsarbeidere? Bare Dagsavisen forsøker å problematisere den virksomheten i dag, nødhjelp som til nå har virket heller amatørmessig. Betyr det at de 20.000 literne med vann til de over en million innbyggerne i Basra kanskje bare er propaganda – ”se vi hjelper!” – eller forsøk på å lokke tillit på de tørstende?
Kildebruk varierer fra dag til dag, avis til avis, artikkel til artikkel, journalist til journalist. Men grovt sett følger den de seks punktene skissert ovenfor. Derfor blir totaliteten i denne dekningen mer vridd i favør av den amerikansk-britiske invasjonen av Irak enn den kanskje skulle være.
Grunnlagsdata for oppsummering.
Aftenpostens kilder i dag: ”… Saddam… palestinernes helt”: palestiner Mohammad Akras. Notiser: Islamsk hellig krig, iraks visepresident Taha Yassin Ramadan, britisk innenriksminister David Blunket. Seierstads reportasje: irakisk kvinne Isra, Baath-organet Al-Thawra, sjeik Abdel Karim al- Mudaress, ”Krekars folk drept…”: The New York Times, kurdiske general Mustafa Said Qadir, advokat Brynjar Melling. ” …Cook angriper Blair…”: Robin Cook. ”Koalisjonsstyrkene graver seg ned sør for Bagdad”: Reuters, AP, general Tommy Fransk, Donald Rumsfed, generalstabssjef Richard Myers, BBC. ”Rumsfeld anklages for å ta sjanser”: The Washington Post, The Newyorker – som siterer Donald Rumsfeld, general Tommy Fransk, og generalstatssjef Richard Myers. ”Desperat jakt etter rent vann”: bilder fra det britiske forsvaret, regjeringen i Bagdad, generalmajor Albert Whitley, britiske militære kilder, oberst Chris Verneon. (ICRC og FN er nevnt, men ikke oppgitt som kilder. De enste som er sitert er Whitley og Vernon.)
Dagbladets kilder: ”Dødsveien til Bagdad”: major Marvin Hill til AP, en marinesoldat. ”- 4000 selvmordsbombere”: irakisk general Hazem al-Rawi, egyptisk student Amr til BBC, visepresident Taha Yassin Ramadan, , general Stanley Mc Chrystal. ”«Alt går etter planen»”: general Tommy Fransk, Reuters, general William Wallace, Donald Rumsfeld, Richard B. Myers. Grafikk: ”Siste 24 timer”: Reuters, AP, Washington Post, IISS, Global Security. ”Jeg trodde aldri jeg skulle havne på et sted som dette.”: amerikanske soldater Gayor og Gavula, major Gowan, kurdiske soldater Hemin og Qadir. ”Tøft for familiene”: minig Viliami Raass, soldatkone Rachel Turner, soldatkone Mary Oldman til Los Angels Times, Mike Hire leder støtteorganisasjon. ”Ingen fra eliten dør i krigen”: kongressmedlem Charles B. Rangel til New York Times, professor Charles C. Moskos.
Dagsavisens kilder: ”Bygger opp hemmelig front…”: amerikanske soldater til Reuters, soldat til BBC, general Tommy Franks, CNN, Vegard Valter Hansen ved NUPI, oberstløytnant Terje Torsteinsson ved Forsvarets stabsskole. ”Irakisk general fanget…”: irakiske myndigheter, NTB, AFP, kaptein Al Lockwood ifølge NTB, iraks informasjonsminister. ”Generaler hakker løs på Rumsfeld”: The Newyorker, BBC, Washington Post, Rumsfeld, Tommy Franks. ”Powell: FN skal ha en framtredende rolle”: Colin Powell, New York Times. ”Iraks toppfolk i skuddlinjen”: Washington Post. ”Krekars gruppe utslettet”: Tommy Franks, New York Times. ”Skaper nødhjelpskaos”: Kadim Johad til Independent, Reuters, Khaled Masour i Verdens matvareprogram, Die Welt, Washinton Post, britiske styrker, Alex renton i nødhjelpsorganisasjonen Oxfam, Geoffrey Keele i UNICEF til Liberation, Jan Egeland. ”Røde kors fikk ikke tilgang til krigsfanger”: amerikanske militære kilder, Pentagon til Reuters, general Richard Meyers, Jan Egeland. ”- Kan vinn emilitært, men krigen er tapt”: handelsmann Mohammed Wassan i Amman, sosiolog Sari NAsir i Amman.
VGs kilder: ”Slaktet Krekars gruppe”: CNN, ABCNews, Brynjar Melling. ”- 4000 selvmordsbombere…”: anonym pentagonkilde, israelske medier, islamsk hellig krig, terrorekspert Brynjar Lia ved Forsvarets Forskningsinstitutt, general Tommy Fransk, Evening Standard, informasjonsministeriet i Bagdad. ”Tvunget til å kjempe”: irakisk krigsfange Abid, sersjant Spencer Willardson. ”Tror på fangene”: oberstløytnant Kato Waage. ”Eksplosive Irak”: Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage ved PRIO, NUPI-forsker Henrik Thune, grafikk-kilder til saken: Reuters, Bulls, The Guardian.
310303 VG: Intervjuer krigsfanger
Hvordan var nå Genéve-konvensjonen igjen?
Da amerikanske krigsfanger ble intervjuet på Aljazeera, skrev VG: ” Amerikanske militære og topp-politikere fastslo i går at bildene av krigsfangene er et klart brudd på Geneve-konvensjonen. Ikke desto mindre har vestlige TV-kanaler tidligere i denne konflikten fått lov til å bringe bilder av irakiske krigsfanger. Det er likevel en vesentlig forskjell at de amerikanske fangene blir intervjuet på TV.” Vel, nå har i alle fall VG intervjuet krigsfanger i avisen.
310303 VG: ”Slaktet krekars gruppe”
Null funn av forbudte våpen er nedslående funn…
Avisen beskriver jakten på ricin der Ansar al-Islam er ”slaktet”. Og skriver: ”Ifølge ABCNews var imidlertid funnene i leiren nedslående:«Amerikanske spesialstyrker jaktet på masseødeleggelsesvåpen, men fatn ingenting.»” Hvorfor er det manglende funnet nedslående? Fordi det ikke stemmer med CIA og Pentagon sine forhåpninger? Er det ikke bra om dette tyder på at Ansar ikke har laget ricin?
310303 Dagbaldet: Henrik Hovland i Irak
Invasjonstilhenger som journalist
Forfatter og skribent Henrik Hovland rapporterer nesten daglig fra kurdiske områder i Irak. Jeg går ut fra at han rapporterer som journalist, og er underlagt normale journalistiske kjøreregler. Etter debatten rundt Nome og NRK, kan det kanskje være på tide å ta debatten om Dagbladets bruk av Hovland. Her er hva krigstilhenger Hovland skrev i Aftenposten 24. februar:
VI MÅ SE I ØYNENE at USA vil sørge for at sanksjonene vil fortsette så lenge Saddam blir sittende. Motstanderne av invasjonskrig forutsetter at en slik krig må bli langvarig, med høye tapstall, skape internt kaos og kun ha negative konsekvenser for regionen som helhet. Det er ikke sikkert. Når vi veier den høyintensive og den lavintensive krigen opp mot hverandre, må vi kritisk vurdere invasjonsmotstandernes forutsetninger:
En invasjonskrig mot Irak kan bli kort grunnet USAs militære overlegenhet og sannsynligheten for opprør i det øyeblikk krigen er i gang. De deler av Irak som egner seg best for utmattende geriljakrig, fjellene i nord og slumkvarterene i Bagdad, er befolket med Saddams fiender, kurdere og shiaer.
Grunnet Saddams frykt for kupp er hæren organisert slik at den er lite egnet til å stå imot en invasjon. Saddam har drept utallige av sine egne offiserer. Under opprøret i 1991 forholdt deler av hæren seg passive. Det er ikke usannsynlig at mange av Saddams tradisjonelle støttespillere ønsker et regimeskifte og lar være å slåss.
I Irak er det mange som har mye å hevne. Men stammetilhørigheten gjør at Saddams håndlangere vil kunne søke tilflukt hos sine stammeledere. Et slikt «stammeasyl» vil også gjelde hevnernes egne stammefrender. Denne fluktmuligheten vil kunne stabilisere situasjonen under og etter en krig. Les resten her.
Nå i ettertid er det lett å se at Hovland benytter de samme argumentene for krigen som amerikansk-britiske myndigheter. Ingen journalister kan være objektive, men sikrer Dagbladet balansert dekning fra Nord-Irak med Hovland som journalist?
Søndag 30. mars, krigens 11. dag
300303 Dagsavisen: ”Arabisk nasjonalisme blusser opp”
Undersøker ikke påstandene
Over nesten to sider beskrives arabisk nasjonalisme. Årsaken til oppblussingen er blant annet arabiske påstander om at USA ønsker å styre regionen. Slike påstander, ofte (her også) omtalt som konspirasjonsteorier, får stå uutforskede. Hvorfor forsøker ikke avisen å forklare årsakene til ”konspirasjonsteoriene”? Store folkemasser i en hel region, samt seriøse og useriøse medier i regionen snakker om amerikansk styring av regionen, men avisen forklare i veldig liten grad hvilket grunnlag ideene er fundert på. Er ikke teoriene interessante? Hvilke fakta baserer ”konspirasjonsteoriene” seg på? Ved å kalle noe konspiratorisk, avfeier man verdien av utsagnet. Det har ikke tyngde. Det uvesentliggjøres. Når arabernes argumenter blir ugyldige, blir også demonstrasjonene og den påståtte økende nasjonalismen uforståelig.
300303 Dagsavisen/NTB/Reuters: ”Skrekkslagen familie i ildlinjen”
Påstand om terrorisme og vold ikke etterprøvd
Avisen skriver: ”Amerikanske militære ledere antar at irakere som er lojale mot Saddam Hussein, har terrorisert familier og brukt vold for å hindre at soldater overgir seg til invasjonsstyrken.” Disse antagelsene blir ikke etterprøvd. Hva er antagelsene basert på? Har uavhengige kilder bekreftet dem? I tillegg tar artikkelen utgangspunkt i at de som eventuelt driver slik terror og vold er ”lojale mot Saddam Hussein”. Hvem vet hvor lojaliteten er, når et land blir invadert av Storbritannia og USA, når Hussein er kolera og Bush er pesten? Påstandene er ugyldige innlegg for rettferdiggjøring av invasjonen, fordi de er basert på uverifiserte premisser.
300303 Dagsavisen: ”… Pentagon kaller det en «terrorhandling»”
Vurderer ikke påstand om terrorisme
Om selvmordaksjonen som skal ha drept fire amerikanske soldater, skriver Dagsavisen at ”… Pentagon kaller det en «terrorhandling»” Selvsagt svarer Iraks visepresident at det er legitimt forsvar. Men er det noen av delene? I boken "Krigens retorikk", skriver Johan Galtung at "Definisjoner av terrorisme omfatter (a) vold mot sivile (ubevæpnende, uskyldige, tilskuere) og (b) med politisk hensikt. Det amerikanske State Department definerer det slik (pdf, s.6): "Premeditated, politically motivated violence propagated against noncombatant targets by subnational groups or clandestine agents."
Det kan altså ikke utføres terrorhandlinger mot soldater. Det er ikke dermed sagt at selvmordsaksjonen er legitim. Genéve-konvensjonens Protokolltillegg 1, artikkel 37, slår fast at "It is prohibited to kill, injure or capture an adversary by resort to perfidy. Acts inviting the confidence of an adversary to lead him to believe that he is entitled to, or is obliged to accord, protection under the rules of international law applicable in armed conflict, with intent to betray that confidence, shall constitute perfidy." "Perfidy", falsk opptreden, er falske overgivelser under hvitt flagg, late som man er skadd eller syk, late som man er sivil, eller opptre under symbol som gir beskyttelse, som et rødt kors.
Dette nevner ikke USA, kanskje fordi landet selv ikke har signert den protokollen (Guardian)?
Effekten av å definere selvmmordsaksjonen som terror, er at krigen mot Irak også blir en krig mot terrorisme, som USA fører blant annet i Afghanistan, som er legitimert av 911. USA har forsøkt å gjøre krigen mot Irak til en forlengelse av denne krigen, ved å hevde at Al-Qaida har forbindelser til Irak. Beskrivelsen er derfor med å legitimere krig mot Irak - under falskt flagg.
Artikkelen problematiserer heller ikke iraks øverste religiøse leders fatwa, som oppfordrer befolkningen til å slått mot amerikansk-britiske styrker, en hellig krig. ”Fatwa” er noe vi ofte forbinder med Iran og Salman Rushdie og ”fundamentalisme”. Hva betyr det her? Kan Koran/Islam-kjennere forklare og sette dette inn i en sammenheng? Er fatwaen beskrivende for hele det irakiske folk, som nå blir angrepet? Med en fatwa i hånd, framstår irakere som religiøse fundamentalister, slik vi også har fått beskrevet bin Laden og andre mulige terrorister. Totalt sett, med begrepene terror og fatwa, kan leseren sitte igjen med et negativt forhold til irakisk forsvar – det innehar onde egenskaper.
300303 VG: Ingen irakiske kilder
Amerikanske påstander får stå uutforsket
Kilder:
”Fanget i kryssilden”: Reuters og kaptein Daniel Rose, i artikkel som beskylder irakere for krigsforbrytelser.
”USA tvinges til pause”: New York Times, Reuters, Victor Renuart i Centcom, Bush-administrasjonen.
”Fullt kaos i Basra”: WHO/Fadela Chaib, oberst Chris Vernon, Al Lockwood, BBC, i en artikkel som blant annet kriminaliserer irakisk milits.
”Tatt i bakhold”: oberst John Peabody, soldat Kevin Jackson. En artikkel om amerikansk heltemot og ”irakiske fanatikere”.
”Første selvmordsbombere”: oberst William Grimsley, arabisk TV.
Krigsgrafikk: New York Times.
”Bråstopp ved Bagdad”: oberstløytnant Kato Waage.
Av 18 oppgitte kilder, er fem vestlige media, åtte amerikansk-britiske myndigheter eller militære, en norsk og en FN-organisasjon. Det er ingen irakiske kildehenvisninger, og en arabisk. I avisens tre hovedoppslag, slenges det ut påstander om irakiske krigsforbrytelser, grusomheter og lureri. Hovedsakelig er det amerikanske offiserer eller soldater som forteller. Det enste snev motvekt i balansen av dekningen, er i Basra-artikkelen.
Så, la oss se på motvekten.
Slik beskriver VG hva lokalbefolkningen i Basra frykter: ”Sivilbefolkningen i Iraks nest største by lever i konstant frykt for Saddams beryktede milits (…) Men de stoler heller ikke på at de amerikansk-britiske soldatene egentlig vil dem noe godt.” Altså: Sivilbefolkningen ”frykter” militsen, men ”stoler ikke på” amerikansk-britiske soldater. Kildene til artikkelen er WHO og to amerikansk-britiske militære. Hva med frykten for bombene al-Jazeera har vist dreper sivile? Hvordan kan VG vite hvem innbyggerne lever i konstant frykt fra, med det kildegrunnlaget? Hvordan kan VG nyansere innbyggernes redsler uten å henvise til en eneste iraker? Hva med normal innlevelsesevne? Videre står det at at ”…Basra mistet strøm og vann…” Hva, var det magi som tok bort vann og strøm? VG forsøker fortsatt ikke å undersøke årsakene til dette. Istedenfor forteller avisen at britiske soldater ”frykter også at det kan ha vært irakiske soldater blant [sivilbefolkningen]” som kommer inn til Basra for å se til familie.
Avisartikkelen beskriver minimalt nytt om situasjonen for de sivile. Ved hjelp av udokumenterte påstander fra britiske offiserer, sverter den imidlertid irakiske soldater og myndigheter. Dermed er artikkelen, på feil grunnlag, med å legitimere krigen mot Irak, fordi den er med å ”dokumentere” at argumentene for invasjonen var riktige.
Totalt sett er dagens avis drømmeavis for amerikansk-britiske styrker. Jeg tror mange av artiklene og bildene kunne stått på hjemmesiden til USArmy. Hoveddelen av kildene, premissleverandørene for dagens avis, er nemlig amerikansk-britiske militær og ledere. Hovedmengden av stoffet er fortalt gjennom amerikansk-britiske øyne. Det er ingen forsøk på å rapportere fra den andre siden av fronten, eller gjennom irakiske øyne. Det er ikke hentet noe informasjon fra den arabiske verden, bortsett fra ”arabisk TV”. Dermed har vi i all hovedsak sett bare amerikansk-britisk ”virkelighet” å forholde oss til, om en krig som foregår i Irak og som er initiert av amerikansk-britiske styrker. Det er ikke snakk om manglende balanse i framstillingen av krigen, det er total dominans. Om kildekritiske vurderinger er gjort, kommer de i liten grad ikke til uttrykk. Det er ikke tydelige forsøk på å innhente alternative forklaringer eller utdypinger, eller gjort egne observasjoner som i særlig grad kan bekrefte eller avkrefte opplysningene. Er dagens avis en ropert i favør av amerikansk-britisk krigføring?
300303 VG: ”Tatt i bakhold”
Heroiserer amerikanerne, sverter irakerne
VGs innrullerte Henden og Riseth forteller helsides en historie om hvordan soldat Jackson ”på utrolig vis” klarte å unnslippe irakiske våpen etter et bakhold. Jackson forteller hvordan han klarte å tenke klart mens granater og kuler suste rundt ham. Videre skriver VG: ”De angrep oss fordi vi kjørte i en sårbar bil.” Altså får vi sympati med de som ble angrepet, fordi de var sårbare, siden panservognene ikke ble angrepet. Videre: ”Vi ble overfalt av unge menn i 19-20-årene, alle kledd i sivile klær.” Altså ble amerikanerne ”overfalt”. Det høres urettferdig ut, det er kriminelle som overfaller. Dessuten er de kledd i sivil, noe Rumsfeld kriminaliserer. Til sist siteres oberst Peabody: ”Den neste måten å vinne denne krigen mot slike fanatikere på er å drepe dem.”
Den amerikanske krigsovermakten beskrives som heroisk, den irakiske motstanden er fanatisk (som i fundamentalistisk, som en del av den terrorismen amerikanerne kriger mot i hele verden), lurerisk og kriminell. Irakere blir altså igjen svertet på feil grunnlag. Slik sverting er med på å legitimere amerikansk-britisk krigføring. Hvem skal vurdere amerikansk-britisk krigføring?
300303 Aftenposten: ”Kuwaitere skremt av rakettangrepet”
Sabotasje eller terror?
Aftenposten skriver: ”Terror Også frykten for terroraksjoner er påtrengende i Kuwait. Myndighetene har de siste par dagene arrestert elleve medlemmer av den fryktede irakiske Fedayeen-militsen (…) skal ha opplyst at de planla å gjennomføre flere bombeeksplosjoner mot amerikanske mål i Kuwait.” Dette er en frykt kuwaitere har i tillegg til rakettfrykt og kjemisk-biologisk frykt. Er Irak kjent for slik terrorisme? Er det terrorisme å yte motstand i en angrepskrig? Hvem har beskrevet Fedayeen-militsen som terrorister?
”Terror” er den ondskapen USA fører krig mot i hele verden. Kan motstanderen defineres som terrorist, er krigen legitimert av 911. Kanskje det er derfor USA konstant forsøker å sverte irakisk motstand som terrorisme eller krigsforbrytelser – med rykter og uverifiserbare påstander. Om militsen forsøker å ødelegge for eksempel amerikanske våpenlagre i Kuwait, er dette sabotasje. Er sabotasje kriminalitet i en krig, eller det er samme type motstand som for eksempel tungtvannsaksjonen?
Lørdag 29. mars, krigens 10. dag
299393 VG: ”Kuwait truffet”
Spekulerer i Scud
Dette er holdepunkt VG har for å skrive at angrepet mot Kuwait ”trolig” var en Scud-rakett: kuwaitisk politi bekreftet senere på natten at det trolig var en Scud, og ”alt tyder på at det var en Saddam Hussein Scud-rakett”. Hva var det som tydet på det da? Kunne man si noe ut fra skadene? Drønnet? Men vi får ingen forklaringer. Det kommer for eksempel ikke fram fra hvor langt hold raketten er skutt. Er rekkevidden lenger enn 150 kilometer, er det en god indikasjon – men flyalarmen gikk ikke, dermed har ikke Kuwaitiske radarer fulgt med raketten. Kuwait har hatt en automatikk i å kalle de tolv rakettene som har blitt skutt inn i landet for Scud-raketter, men jeg har ennå til gode å se bevis bekreftet av uavhengige eksperter. Kuwait har alt å tjene på å fortelle sine arabiske naboer at Irak beviselig har brutt Sikkerhetsrådets resolusjon 687 ved å sende Scud-raketter. VGs kilde er derfor bare god for å bekrefte at noe har eksplodert. Avisen skriver også at dette ”øker frykten for at Saddam skal kunne nå Kuwait med kjemiske eller biologiske våpen”. Slike våpen ble ikke brukt mot Israel, Kuwait eller Saudi-Arabia da Irak sendte Scud-raketter dit under forrige krig. Denne artikkelen er derfor med å nøre opp under mistenkeliggjøringen om at Irak skal ha et ulovlig våpenarsenal, ved å ta i bruk ugyldige premisser.
290303 VG: Gjentar påstander om krigsforbrytelser som sannheter
Usikre medlinger blir sannheter
VG ramser opp på kommentatorplass: Soldater viftet med hvitt flagg for deretter å åpne ild mot de allierte soldatene. [Al-Qud –brigaden og Fedayien] har brukt sykehus med den Røde halvmåne-flagg på taket. Skoler og gravsteder som våpenlagre forsvarsstillinger og skulesteder. …skjøvet livredde irakiske sivile foran seg som levende skjold.” Kanskje er alt dette riktig. Da må omstendighetene rundt adferden klarlegges. Så må adferden vurderes av eksperter på krigslov. Det gjør ikke VG, VG dømmer. Alternativet er at enkelte eller alle meldingene er feil. Og det kan være tilfelle - alle disse observasjonene skal være gjort av amerikansk-britiske styrker, noen av de mediene som følger med dem. Styrkene har blitt tatt i å lyge før – for eksempel ble det sagt tre dager på rad at Umm Qasr var erobret. Styrkene kan bli tatt i å lyge igjen, for å dekke over sin egen adferd, eller for å villede fiendene eller opinionen. Rent kildekritisk kan man kanskje ha noe høyere tillit til mediene som følger med, men mange av mediene er langt fra kildekritiske selv. Spesielt enkelte amerikanske medier sluker amerikansk-britisk informasjon som rein fakta, og spytter det ut tilsvarende. Snart blir mistanker til sannheter. Det er disse meldingene kommentatoren tar utgangspunkt i for å slå fast at Irakerne er kriminelle. Derfor er kommentaren, på feil/usikkert grunnlag, med å legitimere en krig mot Irak.
290303 Aftenposten: ”General: Undervurderte Irak”
Hvem kjenner de virkelige vurderingene?
Donald Rumsfeld forsikret om at det ikke kom til å bli en lang krig. Årsaken var amerikansk militær overlegenhet. Men om USA hadde vurdert at det kom til å bli en hard krig, med mange amerikanske døde, med mye motstand, manglende desertering, manglende folkelig opprør, harde fronter i største delene av landet, ville Rumsfeld sagt det offisielt? Ville han da kunne brukt ”frigjøringskrig” som et argument for støtte til krig blant amerikanerne og kongressen? Når vi vet at motivene for krigen kan være andre enn frigjøring, blir uansett det å forespeile en lett krig være viktig for informasjonsflyten som skal samle støtte til krig. Eller for å dempe krigsmotstand i Norge, Danmark, Saudi-Arabia, Jordan og resten av verden.
Hvorfor har ikke Aftenposten problematisert at vurderingen om motstanden kanskje aldri har vært undervurdert – at USA kanskje visste hva som ville møte dem? For husk en ting: Før krigen utgjorde Irak, ifølge USA og Storbritannia, en så stor trussel for sine naboland, USA og den gode verdens sikkerhet, at landet måtte angripes. Dette kunne USA si etter massiv overvåkning og etterretning over en årrekke. Ifølge tidligere våpeninspektør for Unscom, Scott Ritter, i boken ”Endgame”, ble amerikanske våpeninspektører også vervet som spioner for USA fram til 1998. En så stor trussel, som USA mener å ha dokumentert, må da yte motstand under et angrep? Denne logiske glippen gir artikkelen ikke en forklaring på. Hvorfor? Kanskje fordi kildene er amerikanske og britiske militære ledere?
290303 Dagsavisen: ”… i går ble sivile i Basra skutt av irakiske paramilitære…”
Formidler påstått krigsforbrytelse som sannhet
Avisen utdyper: ”… alvorlig skadet…lettere skadet… da de ble beskutt av irakiske paramilitære under forsøk på å flykte fra Basra.” Dagsavisens kilde er ”en britisk kaptein” som har snakket med Daily Telegraph. Tross i at dette er en svært sensitiv og viktig opplysning, slår Dagsavisen dette fast med den ene kilden, en kilde som er fra den andre siden av krigen, og som selv treffer sivile mål i Basra.
Kildegrunnlaget for påstanden er ikke godt nok til å kriminalisere irakiske paramilitære soldater. Det gir enda et illegitimt argument i legitimeringen av krigen.
PS: Dagbladet skal selv ha snakket med sivile som bekrefter skytingen, men må spekulere i hvem som har skutt og hvorfor. Dagbladet beskriver også irakere som står i kø for å komme inn i Basra.
290303 Dagsavisen: ”Undervurderte den irakiske motsanden”
Dagsavisen holder seg til mytologien
Forklaringene Dagsavisens kilder har til den irakiske motstanden, er de samme forklaringene amerikansk-britiske myndigheter bruker. Invasjonene møter motstand, blant annet fordi man ikke hadde forventet ”den Saddam-lojale Fedayeen-militsen”. Dette er mytologi. ”Saddam-lojal” er et begrep USA og Storbritannia bruker for å beskrive motstand – den er bare lojal mot ”Saddam” (I resonnementet forutsetter jeg at ”Saddam” et mytologisk begrep formet av amerikanske myndigheter, som innehar alle kvalitetene til det onde – the axis of evil – og djevelen, og derfor er med å legitimere invasjonen.). Motstand som bare er lojal mot Saddam, er derfor å regne som legitime mål. Men hvem vet hvem motstanderne er lojale mot? Dersom motstanden for eksempel er lojal mot Irak, har amerikansk-britiske myndigheter et logisk problem med sin ”frigjøringskrig”. Det er derfor viktig for USA og Storbritannia å få frem at all motstand er Saddam-lojal og bare det. Begrepet ”Saddam-lojal” er derfor invasjonsstyrkens forklaring. Hva er irakernes forklaring? Hvor mange grunner enkeltmennesker, brigader, divisjoner og tropper har for sin lojalitet er utallige, men fortjener en undersøkelse. Kanskje den såkalte lojaliteten også er uttrykk for noe annet, nemlig hat. Hat til 12 års sanksjoner. Hat etter 12 år med ydmykelser. Hat til hovedarkitekten bak mange hundre tusen barnedødsfall og et utmagret land. Hat til den neste entitet som har vært med på å påføre alle Iraks innbyggere død og lidelse. (At amerikanerne trakk seg ut under opprørene på slutten av GW1 er tatt med i artikkelen.) Om Saddam er pesten, er kanskje Bush kolera?
Artikkelen viderefører amerikansk-britisk mytologi, som er med på å rettferdiggjøre krigen på svært usikkert grunnlag.
Fredag 28. mars, krigens 9. dag
280303 Dagsavisen: ”Bombing skal låse fast elitestyrkene”
Krig bare blodig ved amerikansk-britisk død
Avisen skriver i ingressen: ”Slik håper invasjonsstyrkene å unngå å bli dratt inn i en blodig bykrig.” Blodig for hvem? Det forklares senere: ”En bykrig med store tap både av egne soldater og sivile, og massiv ødeleggelse av Bagdad, med fare for en humanitær krise i tillegg. ” ”Blodig” gjelder altså bare om amerikansk-britiske britiske soldater eller sivile dør. Glemmer avisen at krigen allerede er særdeles blodig for flere hundre irakiske soldater som har blitt drept? Krigen er allerede blodig for sivilbefolkningen – mellom 200 og 300 sivile irakere skal være drept. Og byer som Najaf beleires og beskytes med artilleri. Hvem vet hvor blodig det er?
Når artikkelen beskriver hva som høyst sannsynlig er særdeles blodig for irakiske soldater, står det: ”… blir Republikanergardens stillinger rundt Bagdad utsatt for kraftig skyts fra amerikanske B-52 bombefly og jagerbombere.” Dessuten: ”…ødelagt minst 14 irakiske T-55 tanks…” Om ikke dette fører med seg blod for irakerne, vet ikke jeg. Inntrykket her, er at irakerne er Playstation-figurer som kan plaffes ned. Når jeg leser slikt, tenker jeg på The Flaming Lips, som synger: ”They’ve got wifes and children too.”
Når blod og død bare er et problem for amerikansk-britiske styrker og sivilbefolkningen, er artikkelen med å bagatellisere tap av irakiske liv. Den øker også sympatien for amerikansk-britiske liv. Er det riktig i en beskrivelse av en invasjonskrig som kanskje ikke har grunnlag i folkeretten?
280303 VG: ”Likvidert”
Medmenneskelig om døde briter, kriminaliserer døde irakere
Avisen har to helsider om to døde britiske soldater, og presenterer hvordan de skal ha blitt drept av irakere. På neste side, ser vi to irakere med klærne delvis på, noe Blair sa var et bevis for at de britiske soldatene var drept. Om irakerne for eksempel har blitt skutt i flukt, problematiseres ikke. Det eneste som kommer fram, er at de kanskje var soldater som skal ha vært kledd i en blanding av sivile og militære klær. Dette er noe for eksempel Rumsfeld tidligere har kriminalisert.
Artiklene menneskeliggjør og heroiserer de drepte britiske soldatene, og mistenkeliggjør og kriminaliserer de irakiske. For eksempel blir det nevnt at brigaden britene tilhørte, kjempet mot tyske soldater i Nord-Afrika under Andre verdenskrig. De døde britene er avbildet smilende i sivilt, og vi leser om familiene deres. De døde irakerne har ingen historie, de ligger avbildet, skutt, med ansiktet ned i gjørma, blod i sanden.
Uten hold, heller artikkelen mer bensin på Bush og Blairs legitimeringsbål for denne krigen.
280303 Aftenposten: Åtte av 43 kilder er irakiske
Andres krig tolkes i egne sko…
Dagens kildehenvisninger i Aftenposten: Bush, Blair, FN-talsmann Ian Steele, generalløytnant Brian Burridge, energiminister Igor Jusufov, NTB/Reuters/AFP: iraks helseminister Mubarak, direktør iraks sivilforsvar al-Khalaf, Iraq Body Count, Jan Egeland, Reuters. I irak: Ali, Saddam Hussein, Uday. Reuters, kurdisk kommandant Mam Rostam, Reutes, Kurdistan Radio, militær talsmann Centcom, Pentagon, Fox, sivilforsvarsdirektør al-Khalaf, BBC, al-Jazeera, britisk militær talsmann, Geoff Hoon, britiske militære, generalløytnant Brian Burridge, BBC, brigadegeneral Vincent Brooks, iraker Ahmed Abdul-Jabbar, helseminister Mubarak, oberstløytnant Paul Hroskruger, Ruters, CNN, Opinion, Fredrik Bull-Hansen, to am. veteraner: Steven Epps, Charles Banister, Thorvald Stoltenberg. I tillegg har mye av stoffet om amerikansk-britisk framrykning veldig mange påstander uten kildehenvisninger.
Amerikansk-britiske militære/myndigheter og vestlige media har en total kildedominans på 20 til 23 henvisninger, alt etter hvordan man teller. Totalt er det 43 kildehenvisninger, av disse er åtte irakiske. Et par andre kilder fra regionen får også plass.
Hvordan kan omtalen av en krig i en annen verden ha så få kilder fra den verdenen krigen foregår? Er det fordi den virker lukket med språklige og kulturelle barrierer? Er det et spørsmål om utgifter til tolker? Det finnes titalls arabiske og kurdiske medier oversatt til engelsk på nett, og hundrevis på arabisk, i tillegg til hundrevis av aviser. På hundrevis av universiteter i Midtøsten, sitter det kloke mennesker, noen av dem til og med skolert i engelsk, og i Vesten (om det skulle hjelpe). Det kryr av kilder i og rundt Irak. Det kryr av irakere med vide og breie kunnskaper i Norge og resten av verden. Likevel er det ”vi” og ikke ”de andre” som blir intervjuet.
Kildevalget viser krigen med ”våre” briller, i mindre grad med brillene til de det gjelder. Hvordan kan vi da vite hva som virkelig foregår i Irak, når agenda er satt av vestens kilder?
280303 Aftenposten ”…oljekildene som irakerne tente på…””
Fastslår usikker miljøforbrytelse
I artikkelen ”Irakerne pumper fortsatt olje” gjentas påstanden om at irakere har satt på flere oljebrønner for n’te gang. Det er ikke tatt forbehold om at oljebrønnene kan ha blitt påtent som følge av bombing, slik det har kommet fram skjedde ved forrige krig. Poenget er at det er for tidlig å slå fast hva som egentlig har skjedd, så lenge informasjonen kommer fra stridende parter. Opplysningen senere i artikkelen, om at selskapet visepresident Dich Cheney ledet fra 1995 til 2000, Halliburton, skal ha fått kontrakter for slukking av oljebranner, vurderes ikke som interessant i den sammenheng. Kanskje fordi det høres ut som en konspirasjonsteori?
280303 Dagbladet: 10 vestlige militære kilder, vel 50% av kildehenvisningene
Intervjuer ingen av krigens ofre
Ingen av ofrene i denne krigen er intervjuet i dagens Dagbladet. Tørstende Irakere i Umm Qasr er fotografert av avisens fotograf, men ikke intervjuet. Dagbladet har ikke gjort synlige forsøk på å finne årsaken til vannmangelen, som vel ikke eksisterte før krigen. Vannmangelen har trolig da oppstått som følge av krigen. Om uskyldige tørster fordi brønner eller vannverk har blitt truffet av bomber, er det ikke en journalists rolle å undersøke? Hva med å spørre: Hva har skjedd med vannet? Kan du fortelle hva som har skjedd de siste dagene?” Hvordan er det der du bor? Hva skjer? Hvorfor har ikke Dagbladet stilt disse spørsmålene?
Her er kildeoversikten i dagens dekning:
”Nordallianse mot Saddam”: Reuters, myndighetene i Badad.
”Elitestyrker i gjørma”: Menig Blaney, menig Llamas, kurdisk bonde Yousif Sabir.
”USAs strategi” oberstløytnant Gjermund Eide.
”-Trodde på masseflukt”: Associated Press, sersjant Charles Horgan og Korporal Joshua Mengard.
”Demonstrasjon på Manhattan”: deltager Mary Yelenik
”Bare seier er viktig”: Georg W. Bush.
Grafikk ”Siste 24 timer”: Stratfor, BBC, Iraks helseminister, Tony Blair, irakiske militæret.
”Desperate etter vann”: en britisk offiser, kaptein Michael Tillotson.
”Tomt for medisiner…”: Jan Egeland.
Totalt er det 19 kildehenvisninger, tre til irakiske kilder. Den enste navngitte kilden i Irak, er en irakisk kurder, i Kurdistan. Hovedtyngden av kildene er vestlige militære/Bush/Blair. Kan dette gi et balansert bilde av krigen? Kan et slikt kildevalg hjelpe til å avsløre eventuelle krigsforbrytelser på begge sider? Kan et slikt kildevalg fortelle oss noe om situasjonen på begge sider av fronten?
At kildevalget er slik fordi vi bor der vi bor, er ikke en grunn, det er en unnskyldning. Krigen foregår i Irak, det er irakere som er ofrene. Da flyene traff skyskraperne i New York, intervjuet vi amerikanere i hundrefold. Skal språk og kulturforskjeller være et hinder for kildeutvelgelsen? Kan vi klare oss med kilder fra én verden, for å dekke en krig som foregår i to verdener?
280303 Dagbladet: ”Nordallianse mot Saddam”
Er det noen burkaer i Irak? Og hva er VIKTIG for hvem?
Dagbladet skriver: ”En amerikansk-ledet nordallianse er i ferd med å bli etablert i Nord-Irak.” Nordalliansen i Afghanistan hjalp USA å fjerne Taliban, bombe Al-Qaida og lette på burkaen. Nordalliansen hjalp USA å vinne en krig som muligens var ennå litt mer eller mindre i strid med folkeretten enn denne. ”Nordalliansen” kjempet hevnerens og vinnerens krig, som var rettferdiggjort av 911. Artikkelen viser da også til dette. ”Nordalliansen” er derfor et postivt ladet begrep, som beskriver ”positive” handlinger. Denne nye alliansen, med samme navn, skal kjempe mot et negativt ladet begrept: ”Saddam”, et begrep amerikansk-britiske myndigheter fortsatt prøver å legitimere krig mot. Problemet er at krigen er mot Irak. Ordbruken fremstår derfor som et illegitimt argument som er med på å legitimere krigen.
Videre står det ”I mellomtida er det viktig å ta Kirkuk og Mosul…” Hva er det som er viktig for hvem i denne krigen? Artikkelen gir inntrykk av at det er viktig for USA og Storbritannia å vinne. Med hvilken rett? Denne krigen kan godt mulig være en krig USA og Storbritannia kjemper mot Irak, slik at forholdene der skal bli slik som passer USA best. Det kan du få dokumentert Project for the New American Century, en organisasjon Donald Rumsfeld, Jeb Bush og halve den amerikanske utenriksledelsen er eller har vært medlemmer av. Der står det:
”American leadership is good both for America and for the world; that such leadership requires military strength, diplomatic energy and commitment to moral principle; and that too few political leaders today are making the case for global leadership.” Der finnes også et brev sendt til Clinton i 1998, som krever Saddam Hussein fjernet. Tilfeldig?
Totalt sett mener jeg artikkelen tar parti i konflikten. Kan en journalist som tar parti dekke en konflikt balansert og gi leserne mulighet til å avgjøre selv? Spesielt kan man stille spørsmål til det, når artikkelen har to kilder, ”Reuters” og ”myndighetene i Bagdad”, og størstedelen av artikkelen er udokumenterte påstander, som ”…viktig…”
Torsdag 27. mars, krigens 8.
dag
270303 Aftenposten: ”Sivile tap skyldes menneskelige feil…”
Enkildejournalistikk med bundet kilde
Norsk ekspert, oberstløytnant Terje Torsteinson i mediegruppen ved Forsvarets stabsskole, er Aftenpostens eneste kilde til å forklare det mulige drapet på 15 sivile i Bagdad. Som du kan lese to avsnitt nedenfor i
”270303 VG: ”Hvem sa kort krig?”” er Torsteinson langt fra en uavhengig kilde. Forklaringene han gir, kan godt være riktige, og gi et totalt bilde, men det kan ikke leseren eller journalisten vite. Norske militære kilder skal først og fremst være lojale til sin arbeidsgiver – Forsvaret – ikke til journalistens spørsmål. Derfor trenger media snart å finne fram til noen ikke-militære våpen- og krigseksperter som alternative kilder. Under en krig, der informasjonen er så usikker og manipulert som nå, blir det aldri for mange kildekritiske vurderinger. Men ofte for få…
Dessuten er temaet et av de største ankepunktene ved hele krigen: ville den kunne gjennomføres uten for store sivile tap? Amerikansk-britiske myndigheters svar på tiltale var og er: ”smarte” våpen, nå såkalte presisjonsvåpen.
270303 Dagbladet: Dekker ikke missilene som drepte minst 15 personer på marked
Dobbeltside om amerikansk gjørmebad. Ingenting om mulige amerikansk-britiske drap
Journalistikk består av valg. Å ta et valg, betyr å velge bort noe annet. Det nærmeste Dagbladet kommer slagmarken i dag, er over et dobbeltsidig oppslag med tittel ”Venter på slaget i gjørma”. Bildet, som dekker to tredjedeler av sidene, viser amerikanske soldater som vabber i gjørme, likeså militære kjøretøyer. Bortsett fra ”en irakisk talsmann” er kildene CNN og amerikanske militære myndigheter. Det nest nærmeste Dagbladet kommer, er en annen PR-tilrettelagt tur, denne gang for å se på matutdelingen foretatt av Kuwaits Røde halvmåne. Sårt tiltrengt omtale, og en del av de daglige presse-turene som viser at det blir gjort en humanitær innsats. Dagbladet er på stedet fordi de er invitert sammen med et utall andre medier. Kaoset og tumultene og håndgemenget som følger, bortforklarer britiske militære med at de bare fikk ti minutter på seg til å forberede utkjøringen. Altså en PR-tur som skar seg totalt for arrangørene, og ga Dagbladet en god sak. Videre har Dagbladet sin daglige oppsummerende grafikk over en side. Så et dobbeltsidig oppslag om BILLIGE flybilletter på charterturer. Til sist Henrik Hovlands rapport om en Amerikansk general på restaurant i Kurdistan. Hvorfor har Dagbladet valgt bort den tragiske hendelsen i Bagdad, der minst 15 uskyldige mennesker mistet livet? Om missilene blir dokumentert som amerikansk-britiske, er hendelsen det som en konstant repetisjon av ”smarte bomber” forsikret verden om kom til å skje i veldig liten grad. Avisens manglende dekning er med å bagatellisere det som kan være drap av 15 uskyldige mennesker, i en invasjonskrig, som kanskje ikke har grunnlag i folkeretten.
På forsiden av Dagbladet ”plyndrer” irakerne matforsyningene. Desperate mennesker plyndrer ikke. Pirater og tyver og gravrøvere plyndrer. Denne negative beskrivelsen av en desperat folkemengde som kriminelle, er med på å sverte det irakiske folk, og legger en ny brikke i puslespillet som legitimerer angrepet på Irak.
270303 VG: ”Hvem sa kort krig?”
Militærkilders avhengighet
”Saddam og sentrale personer ser fremdeles ut til å ha kontroll, selv etter intens presisjonsbombing av regimemål i Bagdad”, skriver Oberstløynant Kato Waage ved Forsvarets Stabsskoles mediegruppe, som har en daglig spalte om krigen i VG. På fotobylinen er han avbildet i uniform. Ifølge mediegruppens leder, Nils Helle (i e-post til meg), er ingen av forsvarets ekspertkommentatorer betalt av andre enn forsvaret selv. Setter vi det på spissen, betaler forsvaret for spaltene til Waage i VG. Waage gjør jobben sin, som er definert på
Forsvarsnett:
” Forsvarets stabsskole er av Forsvarets overkommando gitt ansvaret for å gi generelle, fagmilitære opplysninger og vurderinger til media i forbindelse med internasjonale kriser eller konflikter”
Forsvaret i Norge er tett infiltrert i Nato-systemet, sammen med våre allierte, USA og Storbritannia. Norge, USA og Storbritannia har faste øvelser sammen. I 1991 deltok KV Andenes i en operasjon med navn ”Desert storm”. I dag opererer norske og amerikanske styrker sammen i Afghanistan i krigen mot terrorisme. Ifølge Bush er krigen mot Irak er en del av den samme krigen.
Derfor vet ”alle” at Waage vanskelig kan være uavhengig, eller? I VG framstår Waage som redaksjonell medarbeider, fordi fotobylinens grafikk er helt lik avisens ansatte journalister – alles portrettfoto er flankert av ”Krigen i Irak” i rødt, sort og hvitt. Som på fotobylinen til VGs mann i Washington, Svein A. Røhne, står det ”kommenterer fra…” på Waages byline. Under bylinen er det opplyst at Waage underviser ved Forsvarets stabsskole. Er det riktig å ha en uredigert talsmann for Forsvaret i landets største avis?
Det kan vi få svar på ved å se på Waages språk og påstander øverst. Waage henviser til intens presisjonsbombing. Disse ordene skriver han samme dag som et marked trolig er blitt truffet av to amerikansk-britiske missiler, og minst 15 uskyldige mennesker er blitt drept. Hvorfor kommenterer ikke Waage krigens første store ”miss”? Bruken av ordet presisjonsbombing er i seg selv også svært upresis, når vi vet at krigen til nå trolig har langt over 200 drepte sivile som følge av ”presisjonsbombing av regimemål”. Disse våpnenes presisjonsnivå og virkeradius er høyst variabel. Å kalle det ”presisjonsbombing” er derfor like misvisende som ”smart” bombing. Bomber er ikke smarte, de er programmerte av mennesker som kan gjøre feil. Ordbruken til Waage er det samme som amerikansk-britisk krigsledelse bruker. Et språk hvis hensikt ofte er å rettferdiggjøre krigen eller villede fienden. Hadde Waage blitt intervjuet, slik at en journalist kunne stille kritiske spørsmål til påstandene, og hentet videre vurderinger hos andre kilder, ville dette vært noe annet. Nå fremstår Waage som avisens ekspertalibi. Men Waage representerer noe helt annet enn VG og den frie presse. Han er representant for en arbeidsgiver som samarbeider nært med kollegene til de som kriger i Irak.
270303 Alle medier: Undersøker ikke om krigens legitimitet endres
Har Bush og Blairs påstander slått til?
Krigen har drept mennesker i over en uke nå. Årsaken til det, er en rekke argumenter fremsatt av Bush og Blair. Når får vi et systematisk forsøk på å finne ut om argumentene holder?
1) Er det funnet kjemiske eller biologiske våpen?
2) Er det funnet missiler som kan frakte disse lenger enn 150 kilometer?
3) Hvilke tegn viser sivilbefolkningen på at de oppfatter krigen som frigjøring?
4) Hvordan går det med den forventede deserteringen?
5) Har de høye forventningene om opprør blant shiamuslimer slått til?
6) Ser krigen ut til å bli en rask, pen og pyntelig krig, som var foreskrevet?
7) Ser krigen ut til å være basert på lov og rett, som Rumsfeld sier den skal innføre?
Dagsavisen skriver i dag om at krigen er demaskert, men ”krigen er umulig å stoppe”. Kanskje, men det er fremdeles ikke for sent for media å forfølge Bush og Blairs såkalte beviser de mener legitimerer krigen. Så hvorfor blir det bare påpekt i kommentarform, men ikke initiert egne undersøkelser?
Resultatet av slike undersøkelser gir Kjell Magne Bondevik og resten av Norge et grunnlag til å gjøre seg opp en mening om krigen bør stoppes eller ikke. Da må Bondevik definere hvor grensen hans skal gå, for når han eventuelt skal arrangerer en pressekonferanse og si: ”Stopp krigen!”
Vel, vel, kanskje norske redaksjoner har konspirasjonsangst. ”Hva? USA ute etter olje? Det må være en konspirasjonsteori. Da undersøker vi ikke det. Konspirasjonsteorier, pføy! Neste?” ….øh
270303 Dagsavisen: ”vender blikket mot sør”
Saddam-mytologiens fanebærere
”… undervurdert styrken til de Saddam-tro grupperingene…” sier oberstløytnant Gjermund Eide ved Forsvarets stabsskole. Norske og amerikansk-britiske militære ledere bruker fortsatt begrepet ”Saddam” og ”Saddam-tro”. Dagsavisen problematiserer ikke begrepet. Hva om de er Irak-tro? Irak blir invadert, ikke Saddam Hussein. Det er mot ”Saddam” Bush og Blair har legitimert et angrep. Den nå rundt 13 år gamle vestlige Saddam-mytologien har gjort det mulig å rettferdiggjøre et slikt angrep. ”Saddam” er et mytologisk begrep som innehar alle ondskapens kvaliteter. ”Saddam” kunne like godt vært Djevelen. (Journalistprofessor Rune Ottosen påviste såkalt demonisering av Saddam Hussein før og under GW1.) Saddam Hussein, derimot, er Iraks eneveldige president av kjøtt og blod. Han er et menneske med ulike kvaliteter, men trolig med et rulleblad en internasjonal domstol ville hatt interesse av. Det tydeliggjør Amnesty i sine grusomme rapporter fra Irak. (Lignende presidenter finnes det i flere titalls land. Disse er ikke truet av invasjon.) Derfor, om tropper eller befolkning er ”Saddam-tro”, tilhører de djevelen selv, de blir en del av mytologien. Det er legitimert å krige mot disse. All motstand amerikansk-britiske tropper møter, er ”Saddam-tro”. Det blir ikke vurdert om irakere som kjemper mot en invasjonsstyrke, gjør det for seg selv eller sitt eget land eller tusen andre grunner. Da kan jo også logikken knyttet til en ”frigjøringskrig” briste.
PS. Irak har også en sikkert omdiskutert offisiell "Saddam-mytologi": Under min reise i Irak i 2000, såg jeg han framstilt på malerier som leder, far, lærer, soldat, intellektuell/professor, god, gavmild, barnekjær. Han er i slektskap med Profeten, slektskap med Nebukanessar. Han preger hvert offiselle rom, ethvert bybilde, fotballstadion, fornøyelsespark, børsen. President Hussein er nesten oftere på TV og i aviser enn det president Bush var i USA, da jeg var der i November 2002.
Uttrykket "Saddam" blir, etter det jeg kan se, heller ikke problematisert av Aftenposten, VG eller Dagbladet.
270303 Dagsavisen: Beskytning av omringende Najaf med tungt artilleri
Hva med innbyggerne i Najaf?
”I går morges var byen med mer enn 100.000 innbyggere omringet, og gjennom hele dagen ble irakiske stillinger inne i byen skutt med kraftig artilleriild.” Tungt artilleri er ikke programmerbare, datastyrte, gps-laserguidede våpen. De gjør det samme som artilleriilden gjorde under første og andre verdenskrig. Eksploderer der de måtte treffe. Hvordan unngår de å sprenge sivile? Har sivile forsøkt å rømme byen? Opplever de sivile dette som frigjøring? Eller kanskje de opplever seg ”kringsatt av fiender”– som skyter på dem – og derfor ikke rømmer? Har de vann og strøm og er sykehuset operativt? Istedenfor å spørre oberstløytnant Gjermund Eide om dette, spør Dagsavisen bare om troppebevegelser.
Onsdag 26. mars til Torsdag 20. mars - krigens første uke.
Her kommer en liste over litteratur som tar for seg ulike sider ved Irak og landets konflikter de siste årene.
| |
