Etter Den andre verdenskrig blomstret markedskapitalismen i Vesten. Dette sto i direkte motsetning til Trotskis spådom, som fremdeles ble etterapet av Mandel og andre. Forsøket på å løse denne motsetningen førte til utformingen av teorien om den permanente våpenøkonomien.
   For å forstå hvordan teorien ble til vil det være nyttig å gjøre et lite selvbiografisk sidesprang. Det at jeg hadde uavhengig bygd opp en liten trotskistisk gruppe i Palestina — med omkring 30 medlemmer — fra bunnen av var en verdifull forberedelse for å slite med de store vanskelighetene den internasjonale trotskistiske bevegelsen sto overfor ved slutten av Den andre verdenskrig. Jeg var som det lille barnet i H. C. Andersens fortelling om keiserens nye klær. Etter flere års isolasjon og kvaler under nazismen og stalinismen led trotskistene av et psykologisk behov for å tro på mirakler. Den virkelige situasjonen var for smertefull å se i øynene. Hadde min politiske utvikling vært som del av den britiske trotskistiske organisasjonen, som i 1946 hadde rundt 400 medlemmer, ville jeg sannsynligvis ha blitt utsatt for press for å tilpasse meg. For å unnslippe dogmatisme var det ikke nok i seg selv at jeg hadde lest Marx, Engels, Lenin, Trotski og Luxemburg. Mandel og Pablo var ikke mindre bevandret i marxistisk litteratur enn meg selv. Å være en isolert palestiner i Storbritannia var, når jeg ser tilbake, en politisk fordel.
   Da jeg kom til Storbritannia i 1946 og så forholdene der fra et kolonilands perspektiv, slo det meg at:

… arbeideres levestandard var høy. Da jeg for første gang besøkte et arbeiderhjem — kun et ordinært hus — spurte jeg hva han jobbet med; han sa han var ingeniør. Engelsken min var ikke særlig god så jeg trodde han mente en ingeniør med en akademisk grad. Men han var en faglært konstruksjonsarbeider. Det kom som et sjokk. Barn hadde det bedre enn på 30-tallet. Den eneste gangen jeg så barn uten sko var i Dublin. Barn fikk ikke engelsk syke lenger. Dette hjalp meg med å innse at den endelige krisen ikke akkurat var rett rundt hjørnet.

   Noen folk i den trotskistiske bevegelsen hadde få vanskeligheter med å håndtere misforholdet mellom Trotskis spådom og den lange oppgangstida. Gerry Healy fortsatte med å leve i en fantasiverden av nært forestående kapitalistisk katastrofe. Mandel var alltid på etterskudd i forhold til hendelsene og brukte ulne formuleringer om kapitalismens virkemåte. Istedenfor for å bidra til oppklaring så oste han av forvirring. Den første polemiske artikkelen jeg skrev om temaet så dagens lys i 1947 og var en utfordring til Mandel. Det var en kritikk av hans forsøk på å benekte eksistensen av en økonomisk forbedring etter krigen, men gikk på det tidspunktet ikke videre enn en avvisning av en mekanisk oppfatning av marxistisk økonomi.
   En effektiv forståelse av den generelle problemstillingen måtte ikke bare ta for seg problemene som ble reist ved at Trotskis spådommer ikke slo til. Den måtte også ta for seg profetene som så for seg en endeløs kapitalistisk oppgangstid, som hevdet at systemet ville blomstre så lenge en keynesiansk økonomisk politikk ble fulgt.
   Full sysselsetting var et faktum etter Den andre verdenskrig, men å tro at dette var et resultat av keynesiansk politikk er som å tro at soloppgangen skyldes at hanen galer. Fra 1928 og utover hevdet John Maynard Keynes at styresmaktenes primæroppgave var å sikre en tilstrekkelig effektiv etterspørsel i økonomien til at full sysselsetting kunne vedlikeholdes. I 1936 utviklet Keynes idéene sine videre i boka General Theory of Employment, Interest and Money [Generell teori om sysselsetting, renter og penger, o.a.]. Men hans råd ble ikke på noe tidspunkt i praksis fulgt av datidas regjeringer. Verken høyre-, arbeiderparti- eller andre regjeringer godtok Keynes’ argument.
   Ting forandret seg med trusselen om krig. Kapitalistene, som var veldig tilbakeholdne med å bruke penger på offentlige formål i fredstid, noe Keynes anbefalte, ble nå veldig gavmilde når det gjaldt å øse ut penger til militæret. De amerikanske kapitalistene, for eksempel, som hadde vært veldig sinte på Roosevelt for å forårsake et årlig budsjettunderskudd på mellom 2,7 og 4,3 milliarder dollar (1934: 3,6 milliarder; 1935: 3,0 milliarder; 1936: 4,3 milliarder; 1937: 2,7 milliarder), hadde således ikke noe imot et underskudd på 59 milliarder dollar i 1941-42. Det er usannsynlig at Hitler leste Keynes’ General Theory, men han oppnådde full sysselsetting ved å mobilisere millioner til hæren og våpenindustrien. Det som utgjorde forskjellen var våpenkappløpet og ikke en økonom fra Cambridge.
   Likefullt, da full sysselsetting ble oppnådd for første gang på tjue år, ble idéen om at dette kunne opprettholdes gjennom statlig etterspørsel veldig utbredt. For ledende politikere fra alle partier i etterkrigsgenerasjonen framsto Keynes’ doktrine som om den hadde blitt fullt ut bekreftet.
   Til og med et antall eks-marxister erklærte seg selv som tilhengere av Keynes. Blant dem var John Strachey. I 1932-35 skrev Strachey tre bøker, The Coming Struggle for Power, The Menace of Fascism og The Nature of the Capitalist Crisis [Den kommende maktkampen, Fascismens trussel og Den kapitalistiske krisens natur, o.a.], der han hevdet å være en ortodoks marxist (selv om han i realiteten i stor grad var påvirket av stalinismen). I 1940 ga Strachey ut en ny bok, A Programme for Progress [Et program for framskritt, o.a.]. Her ble det hevdet at selv om sosialismen var den eneste kuren for kapitalismens sammenbrudd i det lange løp, så var det som trengtes på korte sikt et interimprogram for å reformere kapitalismen slik som Roosevelts New Deal. Programmet hans inneholdt seks punkter: utvidelse av offentlige foretak, lave renter på lånekapital, flere sosiale tjenester, pengebidrag til enkeltpersoner, og et skattesystem som innebar omfordeling. Det skulle også være et statsregulert banksystem og streng offentlig kontroll over betalingsbalansen. Dette programmet var så minimalistisk at den høyrevridde Anthony Crosland kunne si: ‘Det var uten sammenligning mer beskjedent enn programmet som Labour vedtok i 1937.’ John Strachey fortsatte med å hylle noen av Marx’ analyser og å beskrive samfunnet som ‘kapitalistisk’. Men nå konkluderte han med at arbeidsløshet og kriser var noe som hørte fortida til. Massedemokratiet og teknikken med økonomisk intervensjon fra styresmaktene som hadde blitt oppdaget av Keynes, sa han, betydde at kapitalismen nå var planmessig.
   Crosland ble også lyrisk i sin omtale av en kapitalisme som hadde blitt reformert ved keynesianske metoder. Hans bok The Future of Socialism [Sosialismens framtid, o.a.], utgitt i 1956, hevdet at kapitalismens anarki holdt gradvis på å forsvinne, og det samme gjaldt klassekonflikter. Systemet holdt på å bli mer og mer rasjonelt og demokratisk. Kapitalismen i seg selv ville oppløses fredelig. Alt snakk om produksjon tilegnet skaping av profitt framfor tilfredsstillelse av menneskelige behov var, ifølge Crosland, det rene sprøyt. ‘Den private industrien holder endelig på å bli menneskeliggjort.’ En ‘fredelig revolusjon’ hadde begynt der klassekonflikter ville være utenkelige: ‘Man kan i dag ikke tenke seg en offensiv allianse mellom styresmakter og arbeidsgivere mot fagforeningene’, skrev Crosland. ‘Vi står, i Storbritannia, på terskelen til masseoverflod.’
   Nå som keynesianismen garanterte uhindret vekst, sa Croskand, kunne staten se fram til høye skatteinntekter som kunne finansiere sosiale reformer og sosiale velferdsplaner. Sosialister skulle vende sin oppmerksomhet vekk fra økonomiske spørsmål. Men mot hva?

… vi skal i økende grad vende vår oppmerksomhet mot andre og, i det lange løp, viktigere sfærer — personlig frihet, lykke og kulturelle satsninger; kultiveringen av fritid, skjønnhet, yndighet, glede, spenning… flere friluftskaféer, lysere og gladere gater på kveldstid, seinere stengetider for puber, flere teatre med lokale oppsetninger, bedre og vennligere hotellverter og restauratører… flere veggmalerier og bilder på offentlige steder, bedre design for møbler, keramikk og kvinneklær, statuer i senteret for nye boligområder, bedre utforming av gatelys og telefonkiosker, og så videre i det uendelige.

   Hvis Mandel og Healy ble gjendrevet av de umiddelbare forholdene under etterkrigstidas oppgang, så har keynesianistene og andre apologeter for kapitalismen i det lange løp blitt forvirret av den stadig dypere og uhåndterlige krisen som har feid over vestlig kapitalisme siden 1970-tallet.
   Teorien om den permanente våpenøkonomien unngikk fellene til begge disse posisjonene. Den vokste fram gjennom utviklingen av teorien om statskapitalisme. Å forstå Russland ble nøkkelen til å åpne opp for en forståelse av den vestlige kapitalismens oppgang i etterkrigstida. Hvorfor var det slik?
   Teorien om statskapitalisme identifiserte den militære konkurransen mellom Russland og de vestlige kapitalistiske landene som hovedmekanismen bak forsterkningen av kapitalakkumulasjonens dynamikk i Russland. Våpenproduksjonen i Russland forklarte også hvorfor landet ikke ble utsatt for syklusen med opp- og nedgangstider. Det omvendte forhold stemte også — på den andre siden av Jernteppet holdt våpenutgiftene seg på et høyt nivå selv om Den andre verdenskrig hadde sluttet.
   Dokumentet ‘The Class Nature of Stalinist Russia’ fra 1948 har et kapittel kalt ‘Production and Consumption of Means of Destruction’ [Produksjon og forbruk av ødeleggelsesmidler, o.a.]. Våpenproduksjon har merkelige egenskaper. Den verken tilfører nye produksjonsmidler (Avdeling I, for å bruke Marx’ terminologi i Kapitalen) eller bidrar til arbeiderklassens forbruk (Avdeling IIa). Våpenindustriens produksjon føres derfor ikke tilbake i videre produksjon. Den er en form for uproduktivt forbruk, tilsvarende forbruket av luksusvarer hos kapitalistene selv (Avdeling IIb eller III).
   Våpenproduksjon er ‘kapitalistklassens kollektive forbruk’ som sikrer at denne klassen vil gjennom militær ekspansjon ‘få ny kapital, nye muligheter for akkumulasjon’. Evnen til å skaffe seg nye muligheter for akkumulasjon skiller ‘produksjon og forbruk av ødeleggelsesmidler’ fra annet forbruk hos kapitalistklassen.
   ‘The Class Nature of Stalinist Russia’ pekte på at våpenproduksjonens stabiliserende egenskaper forklarte hvorfor russisk statskapitalisme ikke opplevde den klassiske syklusen med opp- og nedgangstider som kjennetegner markedsøkonomier. Den foregående analysen var en bro til teorien om den permanente våpenøkonomien som legger vekt på militærutgiftenes rolle i utvidelsen av de markedskapitalistiske landenes økonomi.
   I mai 1957 ble argumentet mer spesifikt i artikkelen ‘Perspectives for the Permanent War Economy’ [Utsikter for den permanente krigsøkonomien, o.a.]. Denne beveget seg fra militærutgiftenes virkning for det stalinistiske Russlands dynamikk til deres virkning for kapitalismen i Vesten og Japan. Virkningen av våpenutgiftene ble ikke sett på som noen tilfeldighet. Samfunnets økonomiske nivå, nivået dets produktivkrefter hadde nådd, er den avgjørende faktor i organiseringen av dets hærer. Som Marx sa: ‘Teorien vår om at organiseringen av arbeidet er bestemt av produksjonsmidlene er ikke noe sted mer brilliant underbygget, ser det ut til, enn i "den menneskelige slakteindustrien".’
   I kapitalismens tidlige periode gjorde økonomiens mangelfulle utvikling det umulig å fø og væpne store hærer. Sammenlignet med massehærene som ble mobilisert under Den første og Den andre verdenskrig så var hærene til den tidlig framvoksende kapitalismen veldig små. Selv under Napoleonskrigene hadde Frankrike, herskeren over praktisk talt hele Europa, ikke på noe tidspunkt mer enn en halv million tropper. De britiske væpnede styrker var på den tida mindre enn en tiendedel av Frankrikes. Fredrik den Store erklærte følgende om krigene i det 18. århundret: ‘Den fredelige borger skulle ikke engang merke at landet er i krig.’ Selv under krigene i det 19. århundret, Napoleonskrigene, Opiumskrigene, Krimkrigen, og så videre, så var livet i de krigførende nasjonene i det store og det hele knapt berørt.

Alt dette endret seg med Den første verdenskrig. Da mobiliserte Frankrike, med en befolkning som bare var omkring ti millioner flere mennesker enn på Napoleons tid (40 millioner mot 30), så mange som fem millioner soldater. De andre krigførende nasjonene kunne vise til tilsvarende økninger. Sammen med den enorme økningen i hærstørrelsene kom det en massiv økning i pengebevilgningene til militærteknologi. Tilsammen bragte disse en endring i den militære sektorens rolle i nasjonaløkonomien som helhet.
   Med en betydelig andel av befolkningen mobilisert og en stor del av økonomien satt av til krigens tjeneste, så var det ikke bare soldatene i kamp som merket virkningene, men også millioner av industriarbeidere, landbruksarbeidere og bønder, og så videre — faktisk hele den sivile befolkningen.
   Før Den første verdenskrig, selv om de imperialistiske maktene i noen grad var forberedt på krigføring, var økonomien knapt tilpasset våpenproduksjon i det hele tatt. Det var kun etter at de forskjelige krigene faktisk hadde startet at herskerklassen tok de nødvendige avgjørelser for å kunne hanskes med situasjonen den nå sto overfor — geværer eller smør.
   Fram til 1914 var det derfor mulig å analysere kapitalismens utvikling uten å være særlig opptatt av kriger eller disses forberedelser siden de spilte en mindre rolle for den økonomiske utviklingen. Umiddelbart etter Den første verdenskrig minket den militære sektoren i økonomien igjen: de store hærene ble i stor grad demobilisert, og våpenproduksjonen ble drastisk redusert.
   Men i kjølvannet av den store depresjonen på 30-tallet og Hitlers maktovertagelse, dukket en mektig militær sektor fram for første gang i historien i fredstid. Mellom 1939 og 1944 ble våpenproduksjonen multiplisert fem ganger i Tyskland, ti ganger i Japan, 25 ganger i Storbritannia og 50 ganger i USA.

SU = statlige utgifter, NI = nasjonalinntekt
* omtrentlige tall
** hovedsaklig våpenutgifter

   
   Der det etter Den første verdenskrig var en periode på ca. halvannet tiår der ikke noe framskredent land hadde noen relativt stor krigssektor, så var det ikke noe slikt brudd etter Den andre verdenskrig. Straks etter at den var slutt var våpenkappløpet igang på nytt.

Tidligere, i mer enn et århundre, gjennomgikk kapitalismen en rytmisk syklus av opp- og nedgangstider. Nedgangstider fant sted mer eller mindre jevnlig hvert tiende år. Men etter at den permanente våpenøkonomien så dagens lys hadde syklusen på en eller annen måte blitt brutt. For å forstå hvordan dette hadde seg, hvordan en militær sektor på rundt 10 prosent eller mindre av den nasjonale økonomien kunne forebygge en allmenn nedgang, burde vi først kort oppsummere årsakene til nedgang under klassisk kapitalisme.

Den grunnleggende årsaken til kapitalistiske overproduksjonskriser er massenes relativt lave kjøpekraft satt opp mot den kapitalistiske produksjons higen etter å utvikle produktivkreftene som om bare samfunnets absolutte konsumpsjonsevne utgjorde deres begrensninger.

   Når det kommer til stykket er årsaken til den kapitalistiske krise at en større og større del av samfunnets inntekt faller i hendene på kapitalistklassen og at en større og større del av denne ikke er rettet mot kjøp av forbruksmidler, men isteden mot kjøp av produksjonsmidler — det vil si, den er rettet mot akkumulasjon av kapital. Den relative økningen i den delen av nasjonalinntekten som er rettet mot akkumulasjon sammenlignet med den delen som er rettet mot forbruk må føre til overproduksjon, en situasjon hvor den økende mengden av varer som lages ikke kan bli solgt fordi forbrukerne ikke har midlene til å kjøpe dem.
   Dette er en kumulativ prosess. En økning i akkumulasjonen blir fulgt av rasjonalisering og teknologisk innovasjon, noe som resulterer i en økt utbyttingsrate. Jo større utbyttingsraten er, jo større er potten som akkumulasjonen tas fra sammenlignet med arbeidernes lønninger og kapitalistens inntekt. Akkumulasjon avler akkumulasjon.

De gigantiske militærutgiftene etter krigen påvirket krisetendensen. Nå hadde våpenøkonomien en veldig stor innflytelse på nivået på folkets kjøpekraft, nivået på reell kapitalakkumulasjon, og mengden av varer som søkte et marked.
   La oss anta at det er en million mennsker som søker arbeid i et visst land, og videre at 10 prosent av dem er ansatt av styresmaktene i våpenproduksjon — omkring 100 000 mennesker. Deres kjøpekraft ville skaffe arbeid til flere mennesker andre steder. Det tallmessige forholdet mellom størrelsen på den første gruppa og den andre ble kalt ‘multiplikator’ av Keynes. For korthets skyld er det hensiktsmessig å låne dette uttrykket. Hvis multiplikatoren er to, så vil ansettelsen av 100 000 arbeidere fra statens side øke den generelle sysselsettingen med 200 000. Hvis multiplikatoren er tre, vil økningen være 300 000, og så videre. Det er således ingen tvil om at den kumulative effekten til et våpenbudsjett på 10 prosent av nasjonalinntekten kan være uforholdsmessig stor når det gjelder å øke massenes kjøpekraft.
   Igjen, hvis 10 prosent av nasjonalinntekten går til våpen, blir kapitalressursene som søker investering i produksjon i fredstid drastisk skåret ned: i vårt eksempel, fra 20 prosent av nasjonalinntekten til 10 prosent. Folkets økte kjøpekraft, sammen med den nye statlige etterspørselen etter våpen, militære klær, kaserner og så videre, skaper svære åpninger for salg og forhindrer overproduksjonskriser.
   I tillegg har en våpenøkonomi naturligvis stor innvirkning på økningsraten i tilførselen av ikke-militære varer som søker sivile kjøpere. Full sysselsetting øker ikke bare det totale antallet lønnsmottagere; det forårsaker også en stramhet i arbeidsmarkedet som gjør arbeiderne i stand til å oppnå høyere lønn. Paradoksalt nok forhindrer ikke dette muligheten for å øke profittene: kapitalen arbeider mer fullstendig enn ellers; det er mye mindre ubrukt kapasitet eller kapital som går med underskudd. Dens omsetning er større. På denne måten steg for eksempel de totale lønningene i amerikansk industri i årene 1937-42 med 70 prosent, mens profittene steg med 400 prosent!
   Med de avsindige produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet førte ikke nødvendigvis økningen i våpenbyrden til en nedgang i det sivile forbruket, men snarere tvert imot. Dette ble tydeligst vist i det rikeste kapitalistiske landet i verden, USA, under Den andre verdenskrig. Selv om USA i 1943 brukte den enorme sum av 83,7 milliarder dollar på krigen, så falt ikke det sivile forbruket, men var faktisk høyere enn før krigen; det steg fra 61,7 milliarder i 1939 til 70,8 milliarder i 1943 (uttrykt i 1939-priser), en økning på 14,7 prosent.
   Teorien om den permanente våpenøkonomien viste at Trotskis spådom ikke hadde blitt oppfylt. Men den gjorde mer enn det. Den viste at i det lange løp kunne ikke en økonomisk velstand som økte på grunn av atombomben være stabil og sikker. Selv da verdenskapitalismen blomstret som et resultat av militærutgiftene, så bar ikke alle land den samme byrde av høye militærbudsjetter. De som brukte lite hadde en fordel som var omvendt proporsjonal med våpenutgiftene. Dokumentet om Russland fra 1948 hevdet at kapitalismen generelt bare opplevde en midlertidig stabilisering. Det slo fast at:

… stormaktene kan konkurrere så hardt på verdensmarkedet at hver av dem, for å styrke sin stilling, ville begynne å skjære ned på våpenutgiftene. Vi er i øyeblikket vitne til at Storbritannia blir presset til å skjære ned på sitt ‘forsvarsbudsjett’ gjennom konkurranse med Tyskland, og en forverring av sin internasjonale betalingsbalanse. Fram til nå har ikke noe land vært i stand til å komme opp på USAs nivå, tvinge henne til å gi opp våpenkappløpet og begynne å konkurrere om ‘hvem som kutter våpenbudsjettet raskest’. Hun har råd til det største militærbudsjettet i verden og den største absolutte investeringen i industrien.

   Våpenkappløpets ujevne byrde ville føre til destabilisering, selv om dokumentet spådde, feilaktig skulle det vise seg, at Russland kunne bli vinneren:

… med den russiske industriens sjumilssteg er det mulig at om nye ti eller 20 år kan hun, selv om hun ikke når den amerikanske industriens absolutte nivå, i det minste utfordre USA på verdensmarkedet innen visse bransjer, nemlig de som har med tungindustri å gjøre. Da kan USA… kutte forsvarsbudsjettet for å omgå tap på verdensmarkedet.

   Likevel var det grunnleggende argumentet riktig:

Krigsøkonomien kan således i mindre og mindre grad tjene som en kur mot overproduksjon, en stabilisator for kapitalistisk velstand. Når våpenøkonomien blir overflødig, vil klokkene helt sikkert ringe for den kapitalistiske oppgangstid.

   Faktisk var det ikke Russland som tvang USA til å skjære ned på militærbudsjettet, men først og fremst Tyskland og Japan, de to landene som, fordi de tapte krigen, ikke fikk lov til å opprettholde store hærer. Likevel, ‘The Class Nature of Stalinist Russia’ hadde rett når det forutså at den midlertidige stabiliseringen av markedskapitalismen gjennom våpenutgifter ville kun være midlertidig. Ved å lede merverdi bort fra produktive investeringer hadde denne stabiliseringen faktisk en tendens til å forebygge nedgangstider, til prisen av en langsiktig tendens i retning stagnasjon. Økonomiene som hadde et relativt høyt militært utgiftsnivå ville havne i en konkurransemessig ufordelaktig situasjon og ville derfor bli tvunget til å øke andelen av investeringer som gikk til sivil industri. Dette tillot tendensene i retning av en klassisk økonomisyklus til å gjenoppstå.
   Den økende rivaliseringen mellom USA på den ene side og Japan og Vest-Tyskland på den andre, forsterket av den ujevne fordelingen av våpenbyrden, førte virkelig til en destabilisering av økonomien og en tilbakevending til en global nedgangsperiode. Prognosen om at verdensøkonomien ville sakke ned tempoet etter et visst antall år har slått til: verdensproduksjonen som steg årlig med 5,4 prosent i årene 1950-63, og 6 prosent i årene 1963-73, falt til 2,6 prosent i årene 1973-90, og 1,4 prosent i årene 1990-96.
   USA brukte en langt større andel av sin nasjonalinntekt på våpen enn Japan og Vest-Tyskland. Japan brukte aldri mer enn 1 prosent av sin nasjonalinntekt på forsvar. Som et resultat av dette greide Japan å akkumulere mer kapital og investere mer i industrien for å forsyne denne med maskineri og verktøy. Resultatet var at den japanske bilindustrien vokste i store sprang. Den japanske skipsbyggingsindustrien erstattet den britiske i å være verdensledende, og innen elektronikk gikk Japan forbi Tyskland som hittil hadde innehatt førsteplassen, og så videre, og så videre.
   Vietnamkrigen forsterket den amerikanske industriens etterslep i forhold til Tyskland og Japan. Resultatet var at dollarens svakhet avslørte seg i 1973 da oljeprisen eksploderte; denne ble angitt i dollar. Den lange oppgangstida hadde tatt slutt.
    Teorien om den permanente våpenøkonomien tok det for gitt at kapitalismens irrasjonalitet ikke minsket etterhvert som systemet ble eldre. Kapitalismen, som med Marx’ ord var dekket av blod og gjørme gjennom hele historien, ble ikke mer vennligsinnet på sine gamle dager. Faktisk er den permanente våpenøkonomien det mest ekstreme uttrykket for bestialiteten og barbariet i systemet.

[ Kapittel 4 ] [ Innhold ]